Nå er søke perioden for høyere utdanning på an igjen og jeg kjenner, som i fjor, at jeg er klar for å studere og at det er noe jeg vil gjøre. Jeg har alt søkt på studieplasser, det gjorde jeg 1. februar, og på første plass har jeg dyrepleier studiet på Norges Veterinærhøgskole. Jeg har i grunn ikke karakterene til å komme inn på studiet men jeg har søkt på særskilt grunnlag pga av at jeg slet veldig det siste året på videregående. Jeg håper virkelig de godtar det siden jeg skal både få attest fra fastlege og psykolog. Den viktigste grunnen til at jeg søker på dette studiet er at jeg elsker dyr og gjerne vil jobbe med dem. Dyrepleier studiet er også bare på to år og det passer meg i grunn veldig bra, men jeg er like vel redd for at det som skjedde i fjor og året før skal skje igjen.

Høsten 2011 skulle jeg begynne på ett årsstudium i religion, jeg kom meg på bussen på vei til skolen, men måtte gå av på grunn av panikk anfall, ergo mast jeg studieplassen min siden jeg ikke møtte opp til første skoledag. Det var tøft og jeg var veldig skuffet over meg selv i en lang periode etter på.

Høsten 2010 skulle jeg begynne på Bachelor i Engelsk, jeg gikk der i tre uker før jeg sluttet fordi jeg hadde store problemer med å konsentrere meg og forstå hva det var jeg leste. Jeg følte meg også veldig utilpass og jeg kjente ingen som gikk der heller. Jeg kjenner at jeg får angst bare av å skrive det her, jeg husker det så utrolig godt. I løpet av de tre ukene jeg gikk på universitet opplevde jeg nesten daglig enten oppkast eller diare, angst når jeg satt på bussen og bokstavene bare danset i boken uten at jeg forstod noe.

Så jeg gruer meg litt til høsten, i grunn til sommer når jeg får vite hvor jeg kommer inn hen, jeg gruer meg til å se om jeg vil takle det eller om det samme skjer igjen for tredje gang. Det er en god del katastrofe tanker (som psykologen min kaller det) rundt hele tanke på å studere, jeg føler meg ofte dum fordi jeg kan lese en artikkel og ikke forstå hva den handler om sånn helt i grunn. Jeg greier ikke å analyser artikler eller tekster og jeg sitter ofte og føler meg så dum og teit fordi jeg ikke så de tingene andre så.

Det er jo ofte slik at jeg er sliten, jeg har store problemer med å lese en lengre tekst, og selv etter å ha lest det flere ganger kan jeg ikke gjengi hva det er de prøver å fortelle meg. Jeg blir fort trøtt og så blir jeg frustrert over at jeg ikke greier det jeg så gjerne vil, men jeg finner ikke ord på hvordan jeg skal forklare det til foreldre, venner og andre som ikke er i samme situasjon.

Jeg lurer på om dere har noen ideer til hva jeg kan gjøre før jeg begynner på skole igjen.
Hva kan jeg gjøre for å minske angsten jeg kjenner?
Hva kan jeg gjøre for å øke konsentrasjonen?
Bør jeg gi beskjed til studie stedet mitt at jeg sliter både fysisk og psykisk?
Kanskje jeg bør skaffe meg en kontaktperson på studiestedet som kan hjelpe meg med både skolen og det sosiale?
Hvordan bør jeg legge opp lesingen sånn at jeg ikke blir overveldet og kan forstå litt mer?

Jeg vet at det siste spørsmålet er veldig individuelt men jeg vil gjerne høre på hva som funker for dere.