Side 1 av 3 123 Siste
Viser søkeresultater 1 til 10 av 25
  1. #1
    Medlem siden
    Mar 2008
    Sted
    Oslo
    Alder
    61
    Meldinger
    5,134

    Standard Barndommens spøkelser og Alice Miller

    For mange år siden leste jeg og mine studiekamerater flittig i bøkene til Alice Miller. For et par uker siden var jeg i en bokhandel og oppdaget en bok jeg ikke hadde lest av henne, The Truth Will Set You Free. Denne boken satte i gang masse tanker om eget liv.

    Om du ikke har hørt om forfatteren, så var hun psykoanalytiker av yrke. Bosatt i Sveits

    Miller følger Freud og den psykoanalytiske tradisjonen ved å fremheve barndommens betydning for resten av et menneskes liv.Men hun var kritisk til både Freud og Jung. I følge Miller finnes det ofte en sammenheng mellom psykiske og fysiske lidelser i voksen alder og ydmykelser i barndommen. Hun beskriver hvordan voksne mennesker dekker egne behov ved å pine og plage barn, det være seg i form av fysisk avstraffelse, seksuelt misbruk, omskjæring eller andre krenkelser. Hun erstatter begrepet «oppdragelse» med «ledsagelse» for å understreke at barn og foreldre er likeverdige personer. Ledsageren plikter å respektere barnets rettigheter, tolerere dets følelser og ta lærdom av dets atferd, slik at barnet ikke hemmes i sin utfoldelse. Hun hevder at dette prinsippet står i skarp kontrast til tradisjonell barneoppdragelse, der foreldrene spiller rollen som herskere, ikke tjenere. Foreldrene posisjonerer seg som herskere ved å berøve barnet dets egen vilje og tvinge det til lydighet. Hos barn som selv ydmykes, oppstår det en trang til å ydmyke andre. Fordi barn som utsettes for fysisk avstraffelse, ikke har mulighet til å forsvare seg, undertrykkes hatet og raseriet mot foreldrene. I voksen alder vil barnet rette sitt hat mot syndebukker, ofte mot egne barn, seg selv (i form av rusavhengighet osv.) eller andre voksne (i form av krig, kriminalitet osv.). Uteblir muligheten til å gjøre opp med personene som hatet opprinnelig var rettet mot, kan hatet bli umettelig.
    Miller fremhever at ingen barn er voldelige fra fødselen av. Vold handler ikke om gener. Hjernen til et barn som vokser opp i kjærlige omgivelser, vil utvikle seg forskjellig fra hjernen til et barn som møtes med ondskap. Fenomenet vold eksisterer ene og alene fordi mishandlede barn i voksen alder praktiserer den lærdom som hjernen fikk innprentet i barneårene. http://no.wikipedia.org/wiki/Alice_Miller

    Dette er kortversjonen av det hun står for.

    I den siste boka jeg leste skriver hun mye om å bli slått som barn. Men jeg tenker at det å være overgriper mot et barn, det kan skje på så mange plan. Akkurat dette med alle måtene et barn kan fornedres og ødelegges, det skriver hun om i en eller flere av bøkene, jeg husker ikke lenger hvem. Blant annet skriver hun om barn som kommer fra resurssterke hjem, alt det materielle er der, men det finnes ikke varme og kjærlighet til barnet. Det er mye som kan gå galt med barn. Det er mange måter å straffe og hindre barn i å vokse i modenhet. Jeg synes Alice Miller er helt fantastisk. Min beundring er ikke mindre nå. Jeg kjenner at å finne denne boken nå, det var noe jeg trengte, det var en gave.

    Det som slo meg da jeg leste boken og etterpå bladde i en av de tidlige bøkene hennes, er at språket i denne siste boken hennes er så mye mer lettfattelig. De første bøkene hennes finner jeg nå nesten vanskelige å trenge igjennom, de er så fylt av psykoanalytisk fagsjargong. Det gjør at språket, budskapet hennes, blir dekket til. I stedet for å få direkte adgang til tankene hennes, blir du sittende å streve med begreper som overføring og andre analytiske begreper. Slik er det ikke i denne boken. Det er enkelt rett frem og rett på det viktige temaet. Kanskje har hun frigjort seg fra å forsøke å skulle snakke rett språk, kompleks og "flink pike" sjargong til sine kollegaer, og heller kommet frem til det rene og klare språket underveis i livet sitt? Ble hun mer opptatt av å møte mennesker med et direkte språk enn å forsøke å overbevise kollegaene sine?

    Jeg har bestilt flere av hennes senere bøker av på Amazon nå. Det var et gledelig gjensyn å treffe på Alice Miller igjen. Jeg kan varmt anbefale bøkene hennes. Jeg tror alle kan ha nytte av å kikke litt på egen barndom og ta livet av noen myter om hva som hendte da. De tidlige bøkene hennes finnes oversatt til norsk og ligger i bibliotekenes magasiner:

    Barneskjebner (1980, 1987)
    I begynnelsen var oppdragelsen (1986)
    Du skal ikke merke (1988)
    Den ubrukte nøkkelen (1991)
    Den forbudte viten (1992)

    Her er alle bøkene hennes på engelsk:

    From Rage to Courage (2009)
    Free From Lies (2009)
    The Body Never Lies (2005)
    The Truth Will Set You Free (2001)
    Paths of Life - Seven Scenarios (1999)
    Breaking Down the Wall of Silence (rev. 1997)
    The Drama of the Gifted Child (rev. 1997)
    Banished Knowledge (1988, new ed. 1997)
    The Untouched Key (1988)
    Pictures of a Childhood (1986, new ed. 1996)
    Thou Shalt Not Be Aware (1984, rev. 1998)
    For Your Own Good (1983, new ed. 2002)
    Prisoners of Childhood (1981)
    Hashimoto's, hypotyreose, Armour 2009
    Å leve med binyrebarksvikt eller binyretretthet
    • Ren T3 og LDN (lav dose Naltrexon) 2012, virket ikke for meg. Bruker thyroid

  2. #2
    Medlem siden
    Oct 2006
    Sted
    Danmark
    Alder
    68
    Meldinger
    10,234

    Thumbs up Sv: Barndommens spøkelser og Alice Miller


    Sitat Opprinnelig skrevet av Vigdis Vis post
    Det som slo meg da jeg leste boken og etterpå bladde i en av de tidlige bøkene hennes, er at språket i denne siste boken hennes er så mye mer lettfattelig. De første bøkene hennes finner jeg nå nesten vanskelige å trenge igjennom, de er så fylt av psykoanalytisk fagsjargong. Det gjør at språket, budskapet hennes, blir dekket til. I stedet for å få direkte adgang til tankene hennes, blir du sittende å streve med begreper som overføring og andre analytiske begreper. Slik er det ikke i denne boken. Det er enkelt rett frem og rett på det viktige temaet. Kanskje har hun frigjort seg fra å forsøke å skulle snakke rett språk, kompleks og "flink pike" sjargong til sine kollegaer, og heller kommet frem til det rene og klare språket underveis i livet sitt? Ble hun mer opptatt av å møte mennesker med et direkte språk enn å forsøke å overbevise kollegaene sine?
    Kunne det ikke tænkes, at det kommer an på, hvem har oversat hendes bøger? Jeg har læst de fleste af Alice Miller's bøger, også på dansk - og de var letfattelige nok - er min oplevelse.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Vigdis Vis post
    I den siste boka jeg leste skriver hun mye om å bli slått som barn.
    Supplerende på netop denne vinkel, som jo går igen og igen i Alice Miller's livsværk: en pdf-fil med Interview med Alice Miller fra juni 2005, for det slovenske magasin ONA (oversat til dansk). (fra Web.Archive.org)



    • The Roots of Violence are NOT Unknown (audio). Les beskrivelsen her


    • The Roots of Violence . Les beskrivelsen her


    Spanking is counterproductive and dangerous. Les beskrivelsen her
    Sist endret av Mod; 15-05-15 kl 19:03 Begrunnelse: Lenker korrigert
    • Tak for at du læste mit indlæg.
    • Vil du vide lidt om hvad jeg står for, er du velkommen til at læse min signatur her

  3. #3
    Medlem siden
    Mar 2008
    Sted
    Oslo
    Alder
    61
    Meldinger
    5,134

    Standard Sv: Barndommens spøkelser og Alice Miller

    Jeg tror den moderne terapien, den kognitive metoden, er på ville veier. Jeg tror den har lite å stille opp mot de dypere lagene av erfaringer som ble plantet i oss i barndommen. Da hjelper det ikke å forsøke å endre tankemønstre. Du må få tak i hva som hendte, og forholde deg til det. Du kan ikke gjøre det ved å følge den kognitive veien ved å "leve her og nå". Den kognitive terapien sies å ha en ekstrem god suksessrate. Men spørsmålet er om man har fulgt opp disse personene som har gått i kortvarige kognitive terapier over lang tid og sett om det ble tilbakefall?

    Å "leve her og nå" og utvikle tankemønstre for å hindre negative og depressive tanker, fokusere på det positive er for meg en helt feil vei å gå dersom det ligger ting begravet i en persons fortid. Det blir som Polyanna bøkene og tenke positivt. Du er nødt til å se fortidens monstre i hvitøyet før du kommer deg videre

    Les mer på http://www.kognitiv.no/

    Det raste en debatt om tradisjonell eller kognitiv terapi i Morgenbladet for en stund siden
    http://morgenbladet.no/debatt/2012/h...i#.UVghf6tuaX0
    http://morgenbladet.no/debatt/2012/h...n#.UVghvatuaX0
    http://morgenbladet.no/samfunn/2012/...n#.UVgh1KtuaX0
    http://morgenbladet.no/debatt/2012/t...r#.UVgh6atuaX0
    http://morgenbladet.no/samfunn/2012/...t#.UVgiAatuaX0
    http://morgenbladet.no/debatt/2012/t...m#.UVgiIKtuaX0
    Hashimoto's, hypotyreose, Armour 2009
    Å leve med binyrebarksvikt eller binyretretthet
    • Ren T3 og LDN (lav dose Naltrexon) 2012, virket ikke for meg. Bruker thyroid

  4. #4
    Medlem siden
    Oct 2006
    Sted
    Danmark
    Alder
    68
    Meldinger
    10,234

    Standard Sv: Barndommens spøkelser og Alice Miller

    Sitat Opprinnelig skrevet av Vigdis Vis post
    I den siste boka jeg leste skriver hun mye om å bli slått som barn.

    Men jeg tenker at det å være overgriper mot et barn, det kan skje på så mange plan. Akkurat dette med alle måtene et barn kan fornedres og ødelegges, det skriver hun om i en eller flere av bøkene, jeg husker ikke lenger hvem. Blant annet skriver hun om barn som kommer fra resurssterke hjem, alt det materielle er der, men det finnes ikke varme og kjærlighet til barnet. Det er mye som kan gå galt med barn. Det er mange måter å straffe og hindre barn i å vokse i modenhet.

    Jeg synes Alice Miller er helt fantastisk. Min beundring er ikke mindre nå. Jeg kjenner at å finne denne boken nå, det var noe jeg trengte, det var en gave.
    Tak Vigdis

    Inspireret af dig, har jeg postet en ny tråd i dette tema her: http://www.sonjas-stoffskifteforum.i...ad.php?t=15768 - og alle er inviteret.
    • Tak for at du læste mit indlæg.
    • Vil du vide lidt om hvad jeg står for, er du velkommen til at læse min signatur her

  5. #5
    Medlem siden
    Mar 2008
    Sted
    Oslo
    Alder
    61
    Meldinger
    5,134

    Standard Sv: Barndommens spøkelser og Alice Miller

    Nå nettopp på radioens P2 var det er kort intervju med en helsesøster. Hun fortalte at hun snakket med foreldrene om hva de gjorde når de ble sinte på barnet sitt. Og svært, svært mange fortalte helt åpent at de slo barnet. Hun sa at mange virket fortvilte og ville ikke slå barnet, de ville ha hjelp. For en modig og dyktig helsesøster!

    Men det er sørgelig å høre at fortsatt blir alt for mange barn traumatisert med fysisk vold.
    Hashimoto's, hypotyreose, Armour 2009
    Å leve med binyrebarksvikt eller binyretretthet
    • Ren T3 og LDN (lav dose Naltrexon) 2012, virket ikke for meg. Bruker thyroid

  6. #6
    Medlem siden
    Oct 2006
    Sted
    Danmark
    Alder
    68
    Meldinger
    10,234

    Angry Sv: Barndommens spøkelser og Alice Miller


    Sitat Opprinnelig skrevet av Vigdis Vis post
    Hun fortalte at hun snakket med foreldrene om hva de gjorde når de ble sinte på barnet sitt.
    ...når de ble sinte på barnet sitt ??


    Vrede (1) er en følelsesmæssig tilstand, som kan variere fra mindre irritation til til intens vrede. De fysiske effekter af vrede er øget hjertefrekvens, højere blodtryk og eleverede niveauer af adrenalin og noradrenalin.

    Hos en person som føler vrede vil følelsen i øjeblikket være altoverskyggende. Vrede kommer til udtryk gennem ansigtsudtryk, kropssprog, psykologiske reaktioner og til tider gennem vold. Dyr og mennesker udstøder lyde, forsøger at virke større, stirrer og blotter deres tandsæt. Vrede er et psykologisk reaktionsmønster ment til at skræmme en modpart fra at true den pågældende. De fleste mennesker forklarer vrede med, hvad der blev gjort mod dem i den givne situation, mens en objektiv vurdering af sagen i mange tilfælde vil vurdere, at de har taget fejl, da vreden har fået dem til at miste selvbeherskelsen og deres objektive vurderingssans.(KIlde)


    Synonymer til "sint" : arg, ergelig, forarget, forbannet, forbistret, forbitret, fortørnet, gretten, grinete, harm, hissig, ilsk, ilter, indignert, irritert, morsk, olm, oppbrakt, opprørt, rasende, sinna, sur, ute av seg, vred. (KIlde)


    Vrede (2): oldnordisk reiði, nedertysk wrede afledt af vred.
    Betydninger: stærk sindsbevægelse som følge af krænkelse, forurettelse, ondskab, (svigt, skuffelse/red.) (Kilde)


    Er her nogen, som (please !) kan forklare mig, hvordan i alverden et spædbarn eller et lille barn, der lige lært at sidde op eller gå - kan overhovedet have forudsætninger for at krænke, forurette, svigte eller skuffe sin mor, eller sin far, eller dem begge? Og dermed retfærdiggøre deres vrede?
    • Tak for at du læste mit indlæg.
    • Vil du vide lidt om hvad jeg står for, er du velkommen til at læse min signatur her

  7. #7
    Medlem siden
    Mar 2008
    Sted
    Oslo
    Alder
    61
    Meldinger
    5,134

    Standard Sv: Barndommens spøkelser og Alice Miller

    Er her nogen, som (please !) kan forklare mig, hvordan i alverden et spædbarn eller et lille barn, der lige lært at sidde op eller gå - kan overhovedet have forudsætninger for at krænke, forurette, svigte eller skuffe sin mor, eller sin far, eller dem begge? Og dermed retfærdiggøre deres vrede?
    Ved at foreldrene selv har opplevd krenkelse i samme alder. Som det står i den kjente boken, fedrenes misgjerninger rammer barna...
    Hashimoto's, hypotyreose, Armour 2009
    Å leve med binyrebarksvikt eller binyretretthet
    • Ren T3 og LDN (lav dose Naltrexon) 2012, virket ikke for meg. Bruker thyroid

  8. #8
    Medlem siden
    Oct 2006
    Sted
    Danmark
    Alder
    68
    Meldinger
    10,234

    Question Sv: Barndommens spøkelser og Alice Miller


    Sitat Opprinnelig skrevet av Vigdis Vis post
    Er her nogen, som (please !) kan forklare mig, hvordan i alverden et spædbarn eller et lille barn, der lige lært at sidde op eller gå - kan overhovedet have forudsætninger for at krænke, forurette, svigte eller skuffe sin mor, eller sin far, eller dem begge? Og dermed retfærdiggøre deres vrede?
    Ved at foreldrene selv har opplevd krenkelse i samme alder. Som det står i den kjente boken, fedrenes misgjerninger rammer barna...
    Aha? Hvis det nu er sådan, at man bliver nødt til at træffe et valg mellem at undskylde de voksne forældre pga. deres arv, eller tage hensyn til det mishandlede barn - hvordan træffer man sådan et valg?

    Er jeg uretfærdig og hensynsløs, når jeg tager stilling mod forældrene og for barnet? Jeg føler mig ikke spor uretfærdig når jeg gør det, og jeg gør det hver gang jeg bevidner fysisk og/eller psykisk terror udøvet af en eller begge forældre, mod et barn.

    Hvordan kan det så være, at hverken du eller jeg, har mishandlet vores sønner, som følge af vores fedrenes misgjerninger ? Guderne kan bevidne, at der var rigeligt af disse misgjerninger at tage af efter alle barneårene. Hvorfor mon var det muligt for dig og mig, at bryde vores arv, mens det lader til, at så mange andre ikke gør/kan? Og hvis man ikke er i stand til at bryde egen arv, er man så overhovedet egnet til at være forælder?

    Min personlig ledetanke var, da jeg stod med min lille nyfødte i armene: "Aldrig vil jeg tillade, at min lille søn skal nogensinde komme til at opleve det eller lignende, som jeg selv har oplevet da jeg var barn." Til dette hørte også at huske det, som min forælder/forældre gjorde, der gjorde mig ondt - fysisk og/eller psykisk, og disse minder har lært mig, hvordan jeg selv ikke skal handle, og hvad der var et lukket land for mig som forælder, hvis min søn skulle beskyttes mod det, der netop var mine fædrenes arv. Det blev utrolig nemt at være forælder efter at jeg har bestemt mig for, hvordan min søn ikke skulle behandles. Hvorfor i alverden skulle jeg være en undtagelse? Hvorfor er Vigdis en undtagelse?
    • Tak for at du læste mit indlæg.
    • Vil du vide lidt om hvad jeg står for, er du velkommen til at læse min signatur her

  9. #9
    Medlem siden
    Mar 2008
    Sted
    Oslo
    Alder
    61
    Meldinger
    5,134

    Standard Sv: Barndommens spøkelser og Alice Miller

    Svaret ligger vel i at vi har nærmet oss vår egen barndoms spøkelser? Forsøkt å se, kjenne på følelsene og reflektere rundt fortiden? Ikke lukke dører og forsøke å gjemme og glemme? Jeg husker at jeg var så sint at jeg ville slå. Jeg gikk ut i hagen og lempa stein i stedet for å slå barnet mitt. Jeg er ingen helgen, tro ikke det. Alice Miller skrev ett sted at ingen foreldre er i stand til å gi barnet sitt absolutt alt det det trenger. Det tror jeg nok er sant. Men vi kan gi ganske mye. Jeg føler meg veldig gammeldags når jeg bekymrer meg over at dagens mødre er mer opptatt av mobilen sin enn barnet sitt store deler av tiden. Jeg tror det kan skade mye på sikt. Barn skal speiles og se seg selv gjennom hengivenheten og kjærligheten de får fra foreldre og andre rundt seg. Det betyr ikke at foleldrene skal oppføre seg som en del foreldre gjør i dag, ved å utslette sine behov og sette barnets behov foran alt, slik at barnet blir kjørt og forflyttet som en arabisk prins fra den ene aktiviteten til den den andre, mens mor og far står på sidelinja og applauderer podens fantastisk fraspark. Der tror jeg mange foreldre legger et godt grunnlag for totalt egosentriske barn, som slett ikke forstår hvorfor ikke alle andre også ser dem som solkongen, slik mor og far gjør.



    http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...l#.UWRH7qtuaX0
    Hashimoto's, hypotyreose, Armour 2009
    Å leve med binyrebarksvikt eller binyretretthet
    • Ren T3 og LDN (lav dose Naltrexon) 2012, virket ikke for meg. Bruker thyroid

  10. #10
    Medlem siden
    Oct 2006
    Sted
    Danmark
    Alder
    68
    Meldinger
    10,234

    Unhappy Sv: Barndommens spøkelser og Alice Miller


    Sitat Opprinnelig skrevet av Vigdis Vis post
    Svaret ligger vel i at vi har nærmet oss vår egen barndoms spøkelser? Forsøkt å se, kjenne på følelsene og reflektere rundt fortiden? Ikke lukke dører og forsøke å gjemme og glemme? Jeg husker at jeg var så sint at jeg ville slå. Jeg gikk ut i hagen og lempa stein i stedet for å slå barnet mitt. Jeg er ingen helgen, tro ikke det. Alice Miller skrev ett sted at ingen foreldre er i stand til å gi barnet sitt absolutt alt det det trenger. Det tror jeg nok er sant. Men vi kan gi ganske mye.
    Jeg tror ikke at nogen, heller ikke mig selv, forventer af forældre at være perfekte. Men hvis børn har ret til at forvente kærlighed af deres forældre, og forældrene håndhæver retten til ikke at være perfekte, hvor går grænsen for "retten til at mishandle sine børn, som en naturlig konsekvens af forældrenes ufuldkommenhed"?

    Hvem skal have fortrinsretten til at være den skadelidte? Forældrene som lever med deres fædrenes synder, eller de forsvarsløse, sagesløse, endnu "syndfrie" nyfødte?

    Fordi et mord begås som følge af en årsag alle kan forstå, er det stadigvæk et mord. Samfundet straffer for mord begået af borgere, mens drabet begået på en barnesjæl... sædvanligvis betragtes med fokus på forældrenes egen dårlig, følelsesmæssig opvækst.

    Så længe det er de voksne og deres problemer som først og fremmest er i fokus, kommer vi ikke videre og antallet af børn, der går ind i livet med en skadet sjæl, vil vokse.

    Sitat Opprinnelig skrevet av Vigdis Vis post
    Jeg føler meg veldig gammeldags når jeg bekymrer meg over at dagens mødre er mer opptatt av mobilen sin enn barnet sitt store deler av tiden. Jeg tror det kan skade mye på sikt. Barn skal speiles og se seg selv gjennom hengivenheten og kjærligheten de får fra foreldre og andre rundt seg. Det betyr ikke at foleldrene skal oppføre seg som en del foreldre gjør i dag, ved å utslette sine behov og sette barnets behov foran alt, slik at barnet blir kjørt og forflyttet som en arabisk prins fra den ene aktiviteten til den den andre, mens mor og far står på sidelinja og applauderer podens fantastisk fraspark. Der tror jeg mange foreldre legger et godt grunnlag for totalt egosentriske barn, som slett ikke forstår hvorfor ikke alle andre også ser dem som solkongen, slik mor og far gjør.

    http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...l#.UWRH7qtuaX0

    Jeg ved ikke hvor meget det nytter at skrive om den forladthed (forladthedstraume) som forældrenes uopmærksomhed påfører deres børn. Det er ikke uden grund, at forladthed går i arv.

    Det begynder at dæmre for mig, at det er nødt til at være op til børnene selv, at hjælpe sig selv eller sjæleligt at gå til grunde. Problemet med denne tanke er dog, at det kun er de færreste som slipper styrkede ud af helvedet. Alle de øvrige må forblive der forever, og sprede deres egen skæbne over fremtidige generationer. Det kan selv Alice Miller ikke forhindre.

    "Begrebet tidlig forladthedssyndrom giver overordnet set sig selv, da der er tale om en form for tidlig følelsesmæssig forladthed, i den første del af barnets liv (som oftest de første 3 år). Forladthedsdynamikken kan også have være mere omkringssiggribende i barndommen, så denne ikke er centret til den første del af barnets liv. Denne mere omfattende forladthedsfølelse bunder ofte i en følelsesmæssigt distanceret og afstandstagende tilknytning, hvor barnet ikke har mødt nærhed og ubetinget kærlighed. (...)

    Barnets oplevelse af ikke at blive mødt og set, resulterer ofte i en kronisk indre forladthedsfølelse og en konstant søges efter sig selv. Dynamikken er derfor centreret omkring en eksistentialistisk tvivl på egen ret til at leve og dertil en gennemgribende følelse af at være anderledes og forkert. Den oprindelige forladthedsfølelse medfører hos mange en indre og livslange ensomhed og hos mange ses der en skam omkring egen person, samt en usikkerhed omkring egne indre oplevelser, følelser, behov og grænser. Skammen betyder at selvbilledet ofte er patologisk negativt ladet, og det på trods af, at personen kan være særdeles velfungerende på overfladen.

    Personer med en forladthedsdynamik, har ofte en evne til at tilpasse sig og "levere" den vare, som er nødvendig for at opleve, at de hører til og har en berettigelse. Der er hos mange en indre oplevelse af, at man skal gøre noget for at høre til og personer med en forladthedsdynamik er ofte meget højtydende og flittige, da det er gennem denne "gøren" de kan berettige deres egen eksistens. Eksistensen er derved betinget af en højtydende ”funktion” fremfor en ubetinget eksistens, som ”person”.
    (Kilde: Psykolog Anne Soelberg: Forladthedssyndrom – en forstyrrelse af tilknytningen)
    Sist endret av Anisa; 10-04-13 kl 15:31
    • Tak for at du læste mit indlæg.
    • Vil du vide lidt om hvad jeg står for, er du velkommen til at læse min signatur her

Side 1 av 3 123 Siste

Lignende tråder

  1. "Det glykæmiske indeks" af J. Brand-Miller m.fl.
    Av Anisa i forumet Bøker om kosthold
    Svar: 2
    Siste melding: 03-04-10, 00:03

Søkeord for denne tråden

Bokmerker

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg / tråder
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere meldingene dine
  •  

Logg inn

Logg inn