Det beste – og det verste

Kronikk av Per Egil hegge
Publisert i Journalen Nr. 1 2013.

«Jeg forstår de medisinerne som lengter tilbake til gamle dager.
De kommer ikke igjen.»



I dette århundret har vår familie svært mye å takke det norske helsevesenet for. Det dreier seg om livreddende behandling av kreft og hjertelidelser, kirurgi i ytterst krevende former, kombinert med imøtekommenhet, omsorg og høflighet.

Det har vært imponerende, og ja: Jeg har personlig takket de myndighetspersoner som har det øverste ansvar for tilstandene, og som ellers har fått høre kritikk fra min side.

Jeg tror jeg vet hvorfor vi har støtt på så mye solid ekspertise. Og jeg har ikke revidert mitt syn på årsakene til at dette høye nivået ikke kjennetegner felter hvor norsk medisin ennå er preget av adferd og holdninger som synderne bør legge av seg. Av denne innledningen vil leseren ha skjønt at det er blandadrops i vente.

I boken «Det norske hjerte» 1) fortelles det utførlig om den interesse norske kardiologer viste for forskning i utlandet. De norske ekspertenes nysgjerrighet, åpenhet og høye kunnskapsnivå gjorde at nye metoder ble studert, vurdert, importert og tatt i bruk. Tilsvarende med transplantasjonskirurgien, som i fjor også fikk sitt bokverk. Den produktive nysgjerrigheten er beskrevet i en artikkel av Erik Thorsby 2).

Det samme preger kreftforskerne, og konsekvensen er at det neppe er mange land hvor det er «bedre» å få kreft enn i Norge. Uten at parallellen blir trukket inn så ofte, har disse ekspertene gått på de samme kunnskapssøkende stier som en av de store pionerer i norsk medisin. Hans uheldige etternavn og hans enda «uheldigere» nevø Vidkun har sikret ham en plass i skyggen.

Nils Andreas Quisling (1854-1934) reformerte fødselsmedisin og gynekologi i Norge. Han stiftet Norsk Jordmorforbund, arrangerte seminarer for jordmødre, redigerte i mange år forbundets blad, reiste uopphørlig i Europa for å opp datere seg på fagfeltet, og innførte gynekologisk kirurgi i vårt land. Han var Eva Sars Nansens fødselslege. Han meldte seg inn i nevøens nystiftede parti, Nasjonal Samling, i 1933. Det var i hans siste leveår, så han fikk ikke gjort så mye galt som politiker. 3)

Så kontrapunktet, de holdninger som bør bort – og ikke bare fordi enhver lege nå risikerer at annenhver pasient kommer med 400 sider utskrift fra nettet. Legen må dermed stille diagnose på dette materialets pålitelighet og på pasientens innsikt eller mangel på samme – og helst også på pasienten. Jeg forstår de medisinerne som lengter tilbake til gamle dager. De kommer ikke igjen.

Kontrapunktet opplevde jeg da jeg kjempet for å redde min kones liv etter en drabelig feildiagnose. Første etappeseier kom da en lege motvillig gikk med på å medisinere henne. Da jeg fortalte den mest stridbare av mine motparter at hun var blitt bedre, svarte han på mitt spørsmål om ikke det var interessant:

– Det er ikke interessant i det hele tatt! sa han med påfallende høy stemme.Jeg kan ikke tenke meg et klarere signal om at legen da heller ikke interesserer seg for hvordan pasienten har det, eller for forsøk på helbredelse. Jeg kan ikke forestille meg et utsagn bedre egnet til å ødelegge en pasients tillit til en lege. Han er ikke lenger blant oss. Sporene av hans innsats merker jeg ennå, i form av de 4-8 henvendelser som jeg hver måned får fra fortvilte mennesker med symptomer på stoffskiftesykdom.

Tilsvarende holdninger ser jeg når mennesker som klager over ME og borreliose, avfeies med at plagene er psykiske eller motepregede. Eller når de får høre at «det de driver med i utlandet, er ikke kvalitetssikret. ME-epidemien finnes bare på Internett.»

Den diagnosen som min kone neppe ville ha overlevd i 1985-1986, var kvalitetssikret så det suste. Den var ravende gal, og i ordets egentligste forstand livsfarlig. Men kvalitetssikret, det var den.

For ordens skyld: Jeg har liten tro på alternative behandlingsmetoder. Jeg har stor beundring for norsk skolemedisin. Men vitenskapsteoretisk er «ingen effekt er dokumentert» noe helt annet enn «det er dokumentert at det ingen effekt er».

For hva hvis pasienten er blitt bedre?

Da jeg sloss som hardest, signaliserte noen medisinere, ofte subtilt, at de var på min side. Noen av dem er døde nå. Her er tre tunge navn: Olav Hilmar Iversen (d. 1997), Harry N. Haugen (d. 2003) og Alexander Pihl (d. 2009). Det er noen til. De lever ennå. Dør jeg før dem, blir deres «forræderi» aldri kjent. Til det er klimaet fremdeles for barskt. Slik burde det ikke være.


Fotnoter:
1) Universitetsforlaget 2007. Redigert av kolbjørn Forfang og knut Rasmussen. ISBN 97882-1500-891-2.
2) Tidsskrift for den Norske Lægeforening nr. 24 – 14. desember 2006; 126:3305-10
3) Per Egil Hegge: Fridtjof Nansen – Bare én vilje, s. 177-184. Stenersens forlag 2002. ISBN 97882-7201-326-6

http://fagbladetjournalen.no/det-beste-og-det-verste/