Side 3 av 16 Først 12345678910111213141516 Siste
Viser søkeresultater 21 til 30 av 152

Tråd: Rare meg :,(

  1. #21
    Medlem siden
    Apr 2006
    Meldinger
    664

    Standard

    Oki da er ikke jeg rar Er heller ikke lettrørt, pleier ikke være det.
    Snart må jeg komme med videre ut av Anorexian også jeg kan klare det bare jeg føler meg litt tryggere og ikke redd.

  2. #22
    Medlem siden
    Apr 2006
    Sted
    Rogaland
    Alder
    47
    Meldinger
    2,691

    Standard

    Nei rar er du ikke Lilja. Jeg pleier ikke gråte, men da jeg var på mitt sykeste gråt jeg hele tiden. Heldigvis er det nesten helt borte nå. Det kommer bare før mensen et par dager. Håper det også blir borte med tiden. Det er liksom ikke meg å gråte for alt mulig ;)
    Hilsen Anne Ma
    Bekymring er som en gyngestol: Den gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder.

  3. #23
    Medlem siden
    Apr 2006
    Meldinger
    552

    Standard

    Hei. Jeg er hvertfall ett ordentlig sutre-hue!! Kan ikke se filmer eller noe uten å storgrine. Og det trenger ikke være trist, hyggelige ting og det er nesten værst hvis det er noe som jeg blir litt rørt av...

    Da må jeg bare fortelle litt: husbonden var i byen og leide film, Vinterkysset, den norske filmen, 4 minutter ute i filmen begynte jeg å grine, stortuta gjennom hele filmen utenom de siste 20 minuttene, da grein jeg så fælt att jeg måtte gå inn på do, da orka jeg ikke mere. Sambo leier svært lite filmer etter den hyggelige kvelden gitt... Men så var det en fryktlig trist film å da!!!

  4. #24
    Medlem siden
    Apr 2006
    Meldinger
    125

    Standard

    Jeg gråter masse når noen viser meg forståelse og medfølelse.
    Det har vært så mange triste dødsfall i familien på kort tid og har en alvorlig syk mor - har måttet hele veien de siste 3 årene måttet ta meg sammen og være noenlunde sterk. Har "bare" slitasjegikt, fibromyalgi og hypotyreose, noe jeg ikke syter og klager over når det både i familien og blant venner er flere som har livstruende diagnoser å forholde seg til. Likevel er det de syke personene som spør hvordan jeg har det, det er ikke de friske som er i full jobb og ellers er i full aktivitet. Det er heller ikke de som strekker ut en hjelpende hånd når en trenger det som mest. Det er faktisk de syke.
    Blir vi litt klokere som syke tror dere

  5. #25
    Medlem siden
    Apr 2006
    Sted
    Sørlandet
    Meldinger
    2,650

    Standard

    Heisann

    "Godt" å høre hvordan dere andre også har det. Jeg er blitt sånn at jeg tuter og hyler noe så forskrekkelig.

    Fortalte i en annen tråd her at jeg var oppe og kondolerte noen naboer med deres unge sønns dødsfall, og jeg bæljet jo mye mer enn de gjorde. Hylte i flere dager, så når begravelsen kom, så trodde jeg at jeg var ferdiggrått. Men når jeg fikk se de desperate uttrykkene på de nærmeste familiemedlemmene, så var krana lekk igjen. Jeg synes det er pinlig, føler jeg ikke har "rett" til å grine så mye siden det ikke er SÃ… nært på meg. Eller så er det kanskje vi som er blitt litt mer "normale" og realistiske og åpne for å se hvor fælt noen ting i verden er. Ã… miste sinn 19 år gamle sønn fra den ene dagen til den andre, kan jo ikke under noen som helst omstendigheter kalles annet enn enormt TRAGISK.

    Så jeg tuter og bæljer, over filmer, over andres skjebne, over min egen situasjon... yes da, you name it.

    heisann
    Stakkars deg. Du har sikkert en snill samboer, men den kvelden skulle du jo hatt en skikkelig god klem og trøst.

    kira
    Ja, jeg takler også motgang bedre enn medfølelse - sånn der og da. Men medfølelsen har jo mye bedre langtidsvirkinger da.
    Men stakkars deg, så fryktelig mye vondt du har vært igjennom. Det er flott at du klarer å være så sterk når det trengs, men kjære deg, du må også få lov til å være svak, og få lov til å klage over dine ting og få trøst for det. I tillegg til den sorg og bekymring du må bære på pga dine nærmeste, så har du også dine egne plager å slite med. Jeg synes jammen du har fått rikelig servert, jeg.

    Om vi blir klokere som syke? Vel, jeg tror at noen gjør det, og at noen blir i større grad flinkere til å vise empati overfor andre som lider. Men jeg tror også at noen blir fryktelig selvopptatte og kun ser sin egen smerte, ja, t.o.m. i så stor grad at kanskje de nærmeste som trenger deres omsorg, f.eks. barn blir totalt oversett. Men, men, alt i alt så tror jeg det finnes alle slags varianter.

    Og flinke er de (og dette gjelder mange av dere her inne) som klarer å bruke smertelige erfaringer ved sine egne lidelser til å hjelpe andre. Diplom skulle dere hatt!
    "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!"
    Immunopati: Hashimotos, Autoimmun gonadesvikt, ITP (to ganger), Astma IBS, Fibromyalgi.

  6. #26
    Medlem siden
    Apr 2006
    Meldinger
    125

    Standard

    Kjære Stina

    Du fremkaller både tårer og latter - takk for begge deler!!
    Har ventet noen måneder på time hos psykolog for å bearbeide all sorgen. Skal ha den første timen i morra, er veldig spent på hvordan det vil gå

    Stooor klem til deg!!

  7. #27
    Medlem siden
    Apr 2006
    Sted
    Sørlandet
    Meldinger
    2,650

    Standard

    Lykke til, min venn
    "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!"
    Immunopati: Hashimotos, Autoimmun gonadesvikt, ITP (to ganger), Astma IBS, Fibromyalgi.

  8. #28
    Medlem siden
    Apr 2006
    Meldinger
    664

    Standard

    Jeg får vell litt støtte men ikke nok som jeg ønsker meg og det er vondt for meg føler meg alene med sykdommene. Jeg vil så ha trøst men noen ganger bare gråte alene for føler ingen bryr seg om meg nå burde heller dø eller kansje bli mer syk da var jo alle der og var redde og da brydde de seg nå er jeg bare ja slitsom menneske nå som ingen vil se eller høre på føles sånn ivertfall. Gråter for at jeg er ikke bra nok som menneske at jeg ikke får til noe og skammen over og være meg :,( Hadde jeg fått til det jeg ønsker hadde jeg vært i bedre humør men kansje gi opp snart :,( Føler ingen ser jeg sliter for inne ser ingen utenpå sa legen du ser sunn og frisk ut men inne er jeg ikke frisk men kansje sunn men ikke frisk og da blir jeg deppa da hun sa det andre hadde sikkert blitt glad men ikke jeg da dumme meg :,(
    Snart må jeg komme med videre ut av Anorexian også jeg kan klare det bare jeg føler meg litt tryggere og ikke redd.

  9. #29
    Medlem siden
    Apr 2006
    Meldinger
    552

    Standard

    Hei Lilja. Hvor i landet bor du? Det er ikke en stoffskifte-organisasjon i nærheten av der du bor? Kanskje du kan få hjelp der? De skal jo vite hvor de kan hjelpe deg videre, folk som har vært i din situasjon og fått hjelp.

    Det er jo helt frykteligt att en sykdom skal få deg til å føle deg sånn!!

    Hvis du føler att ikke legen din tar deg på alvor, så prøv å bytte lege, hør med venner og bekjente om hvilken lege de bruker og om det er en som tar de på alvor, ikke noe er værre enn å være syk og ha en tomsing til lege, det er dessverre nok av de!! Og om du ikke orker eller har tiltak til det (alt går jo i sakte film når en har denne sykdommen) så få en venn til å hjelpe deg/ordne opp!!! Ta også med penn og papir til legen så du er sikker på å få med deg alt denne sier.

    Har du vært hos Endokrinolog? Noen har det værre enn andre og trenger spesialist hjelp!!!

    Jeg har vært en time hos Oftebro og han skal være flink(FRØKTELIG dyr, men hjelper han meg skal jeg være glad) og han har og så ernæringskurs i tillegg, veit ikke hva du syntes om sånt, men jeg og fatters skal kanskje ta ett sånt kurs.

    Og til sist, har du prøvd Liothyroin eller Armorn? legen min viste hvertfall ikke om disse medisinene, såkanskje ikke din gjør det heller? ALT SKAL PRØVES, er blitt mitt motto, så om du ikke har prøvd så er det kanskje verdt ett forsøk?

    Jeg håper du skal bli bedre, og det fort!!! Og trenger du noen å sludre og sladre med er det bare å sende på en PM!!! Jeg er sykmeldt og hjemme alikevel så det hadde bare vært hyggeligt!!!

  10. #30
    Medlem siden
    Apr 2006
    Sted
    Sørlandet
    Meldinger
    2,650

    Standard

    Kjære Lilja

    Ja, det er fryktelig med slike sykdommer som får en til å føle seg så elendig, men som ingen kan se utenpå. Da får en ingen sympati, og det er jo bare å "ta seg sammen". Noen ganger hvis jeg har fått en fysisk skade og kommer på krykker eller med bandasje eller noe, så kommer folk strømmende: Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…Ã…h... stakkars deg, noe så fææææææææææælt - HVA har skjedd????? Og noen store, stirrende øyne møter meg. Da må jeg bare bøye hodet, for jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Det er vel ingen verdens ting med en liten skade som kommer til å gå over om en liten stund, i forhold til noe man må slite og slite med i lange tider og som man ikke kan være sikker på hvordan utvikler seg.

    Men kjære deg. Synes du ikke det er trøstende med alle disse menneskene inne på dette forumet f.eks. som gir så mange gode og sympatiske tilbakemeldinger? De kommer med saklige og nyttige opplysninger. De kommer med tips og oppmuntring. Og mange sliter med det samme som deg og meg. Dette gleder meg veldig. Andre mennesker som sliter så mye, gidder å bry seg om meg. Imponerende.... Og rørende...

    Hvordan går det ellers? Håper du fremdeles har din samboer og pus i ditt liv. Har du klart å ta kontakt med noen dyrevernsavdeling som kunne trenge din hjelp. Hvis man er opptatt med å tenke på å hjelpe andre, så får man ikke så mye tid og anledning til å tenke på sine egne problemer. Har du kommet i kontakt med andre foreninger og/eller forumer som omhandler andre av dine helsemessige utfordringer? Ingenting er en mirakelkur i seg selv, men hver liten avledning og/eller glede kan gjøre hverdagen mye lettere å komme gjennom.

    Håper på det beste for deg. ;)

    PS Det er jo helt sikkert at du ikke er alene med sykdommene, mange sliter jo med disse tingene. Og mange mennesker bryr seg om deg, ser du ikke bl.a. alle de fantastiske tilbakemeldingene du får? Dessuten er ingen "bra nok" som mennesker, vi er alle ufullkomne og gjøre mange feil. Kanskje noen ikke er så flinke til å se egne feil, men de gjør dem likevel! Og gråte synes jeg bare du skal gjøre når du føler for det. Gråten kan slippe ut mange vonde ting, selv om det er leit når det står på. Men bare få det ut du, Lilja. Og hvis du ikke klarer å være i godt humør, så skal du ikke bry deg om det heller du. Tror det er noe som følger sykdommen, for jeg sliter med det samme. Men hvis du forsøker å tvinge deg i godt humør, så blir det bare krampaktig. Forsøk heller å slappe av litt. Ikke ha høyere krav til deg selv enn du med letthet kan innfri. Og kjære deg, forsøk å ta inn over deg all den omsorg og omtanke du får i dette forumet. Det er GULL verd!
    "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!"
    Immunopati: Hashimotos, Autoimmun gonadesvikt, ITP (to ganger), Astma IBS, Fibromyalgi.

Side 3 av 16 Først 12345678910111213141516 Siste

Lignende tråder

  1. Rare ord - magistrat og magister
    Av baremei i forumet Forum: Kos, kaos og humor
    Svar: 6
    Siste melding: 29-10-08, 15:38
  2. Øre-nese-hals-spesialist --- folk er rare ;-)
    Av Stina i forumet Hos legen
    Svar: 4
    Siste melding: 09-11-07, 10:18
  3. TSH rare verdier
    Av skaye i forumet TSH
    Svar: 4
    Siste melding: 05-10-06, 19:25

Bokmerker

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg / tråder
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere meldingene dine
  •  

Logg inn

Logg inn