Side 2 av 2 Først 12
Viser søkeresultater 11 til 19 av 19
  1. #11
    PEH Gjest

    Lightbulb "og så må du ikke stille spørsmål"


    Kapittel 10: 1995: OG DESSUTEN HAR VI RETTET PÅ DET NÅ!

    Det meste fortsatte å gå sin skjeve gang. Det kom mellom fem og ti henvendelser i måneden fra mennesker som lurte på om jeg kunne finne en lege som kunne hjelpe dem med plager som kunne tyde på stoffskifteproblemer. Etter hvert hadde jeg en håndfull jeg kunne sende dem videre til. Litt godmodig omtalte jeg dem, overfor en bekjent som er lege, som ”mine pasienter”, og enda han ikke er uten humoristisk sans, ble han like sur hver gang. Så pass moro syntes jeg jeg måtte unne meg - jeg hadde faktisk betalt for den, både med penger og innsats. Og han ble jo ikke blidere når jeg spurte ham om han hadde noen forklaring på at de henvendte seg til meg og ikke til ham eller hans kolleger.

    En kvinne som i lang tid var blitt behandlet med et medikament mot depresjon, litium, hadde tatt kontakt i 1993. Da hadde hun kommet under vær med at litium, som virker stemningsregulerende, både kan utløse og forverre hypothyreose. Mye tydet på at det var hva hun i utgangspunktet hadde lidd av. Hun anla erstatningssak for feilbehandling. Jeg rådet henne ikke til det; det var ikke vanskelig å forutse at legene ville stille med en del ”eksperter” som igjen ville forsikre retten om at dette hadde de greie på, og at de hadde gjort alle ting vel, og juristene ville ikke kunne mønstre nok fagkunnskap til å gjendrive påstandene. Men da hun insisterte, og spurte om jeg ville være sakkyndig vitne for henne, sa jeg selvsagt ja.

    Saken kom opp mot senhøstes 1994. Jeg forklarte meg, og vitneavhøret ble greit avviklet. Motparten, som var representert ved ett av Norges klassiske juridiske etternavn, så med forakt på meg som det udannede og uopplyste krek jeg var, og hadde ingen oppfølgningsspørsmål.

    Dommen forelå ved årsskiftet 1994-1995. Den gikk i hennes disfavør, og hun ble også dømt til å betale saksomkostninger. Men begrunnelsen inneholdt en interessant detalj: For en stor del la dommeren til grunn de medisinske sakkyndiges erklæring, hvor det bl.a. het:

    ”Det har vært hevdet at hun utviklet hypothyreose som følge av litiumbehandlingen. Av journalene fremgår at hun hadde sterkt svingende sinnstilstander. Dette er ikke forenlig med hypothyreose hvor pasienten har jevnt nedstemt humør.”

    Ofte, for alt jeg vet oftest, er pasientene apatiske, deprimerte og nedstemte. Men noe av det mest problematiske ved skjoldbruskkjertellidelser er at de kan variere sterkt fra tidsperiode til tidsperiode, og enda mer fra individ til individ. Faglitteraturen nevner spesielt at psykotiske perioder med alvorlige utbrudd og forstyrrelser i virkelighetsoppfatningen kan forekomme, sammen med bolker av apati. En kategorisk påstand om at en pasient med hypothyreose har jevnt nedstemt humør, ville medføre blank stryk ved medisinsk eksamen i USA, Frankrike, England eller Tyskland. I Norge er man med slike oppfatninger kvalifisert til - og brukbart godt betalt for - å være sakkyndig i en rettssak.

    Dette er ganske rystende, og det var i overkant av hva selv jeg hadde evne til å forestille meg. Jeg skrev en kommentar i Aftenposten hvor jeg siterte domspremissene og avgjørelsen. Jeg redegjorde for at jeg var part i saken, og at kommentaren derfor var ikke var skrevet av en uhildet person. Men jeg syntes jeg måtte påpeke at det nå ikke bare var pasientenes sikkerhet og helse som var i fare på grunn av medisinernes mangel på kunnskaper og vedvarende feiloppfatninger, men også rettssikkerheten.

    Så ringte jeg en av de indremedisinske professorer, med ansvar for utdannelsen i endokrinologi, og spurte om han hadde sett artikkelen. Det hadde han. -Det går kaldt nedover ryggen på meg når sånt kan skje, sa han.

    Jeg minnet ham om at det var han som nå hadde ansvar for undervisningen på dette feltet, og at han kanskje burde foreta seg noe. Og jeg hadde et tilbud:

    - Du skal få se noe som ingen har sett, sa jeg - et fargekodet eksemplar av den teksten jeg bruker når jeg foreleser for studentene i Tromsø.

    - Ja bevares, den Tromsø-forelesningen din, sa han, den har vi vel hørt om.

    - Jeg vet at den ikke betraktes som noe rosverdig tiltak her i Oslo. Men det er altså dine kolleger der som ber meg komme, det er ikke jeg som trenger meg på - jeg får tiden til å gå her i Oslo, siden det faktisk er en slags heltidsjobb å være kulturredaktør. Men det er interessant i Tromsø, sa jeg, det er ikke bare at studentene får lov til å spørre; de oppfordres til å gjøre det, og de er så underlig skrudd sammen at de spør ganske mye og inngående. Det er en atmosfære der oppe som dere kanskje burde snuse litt på, tilføyde jeg.

    Jeg fikk audiens på hans kontor, og ga ham det fargekodede eksemplaret. Der hadde jeg merket med rød tusjpenn sitater fra hans kollega professor D., med grønn tusjpenn sitater fra hans kollega professor E., og med gul tusjpenn sitater fra hans kollega professor F., uttalelser jeg brukte som eksempler for Tromsø-studentene på hvor mye galt som ble sagt under undervisningen i Oslo. Han satte seg til å lese og kom til det røde avsnittet:

    - Sier professor D. dette her i forelesninger her på fakultetet? spurte han forbløffet.

    - Ja, sa jeg.

    - Ja men det er jo forferdelig, sa han.

    Jeg erklærte meg fullt ut enig i det. Han leste videre og kom til det grønne avsnittet.

    - Sier min kollega professor E. dette her?

    - Ja, sa jeg.

    - Hvordan vet du det? Du går jo ikke på forelesningene?

    - Nei, sa jeg. Men det hender at studentene ringer meg og lurer på om dette er riktig. Og jeg sier jo ikke at dette er hårreisende galt, og at fyren burde sendes på kurs før han slippes inn i forelesningssalen igjen, hva jeg godt kunne forsvare å hevde. Så jeg sier at vel, det også finnes andre oppfatninger av dette, og gir dem referansene til undersøkelser, bøker og artikler, og sier at de der nok vil finne et mer utbredt og akseptert syn enn det som blir forfektet her på fakultetet. Så pass tydelig må jeg kunne uttale meg, fremholdt jeg.

    Han leste videre. Da han kom til det gule avsnittet, spurte han igjen om hans kollega professor F. underviste med slike påstander. Her fantes den interessante medisinske ”opplysning” at skjoldbruskkjertelproblemer skyldes jodmangel. Punktum. Jodmangel kan skape vanskeligheter for skjoldbruskkjertelen, og mange steder i verden har den gjennom lange tider gjort det. Men hadde det vært den eneste årsak, ville ikke skjoldbruskkjertelsykdommer i det hele tatt ha forekommet i Norge, og i hvert fall ikke langs kysten. På dette punkt hadde studentene protestert. Og siden dette var en foreleser som ikke hadde oppfattet den gjeldende lokale parole, altså forbudet mot å stille spørsmål, hadde han litt beskjemmet lovet å se nærmere på saken.

    Vel, sa jeg til den ansvarlige for tilstandene, slik undervises det hos deg. Og den ansvarlige sa at det jeg fortalte ham, var s krekkelig.

    Jeg sa ja, det er ikke bare skrekkelig, det er du som er garantist for kvaliteten i denne undervisningen. Dette har pågått også før din tid, og ingen har vært villige til å rydde opp. Du sitter under en berghammer som snart raser ned i hodet på deg hvis du ikke foretar deg noe.

    Jeg lot ham beholde det fargekodede eksemplaret av Tromsø-forelesningen.

    Og det skal være sikkert at han foretok seg noe.

    To uker senere sendte han en kronikk til Aftenposten. Han hadde skrevet den sammen med en nær kollega. Den var formet som en skarp kritikk av meg og mitt vedvarende korstog med mine uansvarlige og uholdbare påstander om at det var noe galt med undervisningen i skjoldbruskkjertelsykdommer ved Det medisinske fakultet i Oslo. Det var det slett ikke - den var fullt på høyde med undervisningen alle andre steder, og faglig var den helt forsvarlig.

    Aftenposten trykte kronikken - noe jeg var helt enig i, for ytringsfriheten innbefatter også retten til å forfekte feilaktige påstander. Uten det kan ikke feilaktige påstander imøtegås.

    Men generelt sagt er man i et grenseområde for ytringsfriheten hvis man skulle tale mot bedre vitende, og i hvert fall kan det da tas til motmæle. Jeg avtalte med sjefredaktør Einar Hanseid at jeg skulle få komme til orde med et tilsvar - på det tidspunkt var det bestemt at det skulle avisens egne medarbeidere bare gjøre i unntakstilfeller.

    Hanseid var enig i at her sto man overfor nettopp det. Han kjenner meg godt nok til at han forbeholdt seg retten til en grundig gjennomlesning før innlegget ble trykt. Heldigvis strøk han ett avsnitt, og det er jeg fremdeles takknemlig for. Det som var tilbake, greide seg lenge.

    Jeg gjorde ett trekk til. Jeg rådførte meg med en av Norges mest kjente medisinere, og sa, som opplagt var, at det var rimelig at jeg ble kritisert, og det ganske skarpt. Det måtte jeg tåle, spesielt fordi jeg ikke har for vane å spare på kruttet selv.

    - Men når en av dine kolleger sitter og sier på tomannshånd til meg at det som blir dosert av lærerne hans, er ganske skrekkelig, og så skriver en kronikk hvor han overfor offentligheten tvert i mot hevder at alt er i skjønneste orden, da er det noe mer enn en meningsforskjell: Jeg mener faktisk at det ikke er redelig. Risiko for intellektuell uredelighet skal en forsknings- og undervisningsinstitusjon holde seg unna - av hensyn både til konsekvensene og sin egen anseelse, og kanskje også sin etikkundervisning.

    Jeg ba om hans råd: Jeg overveide å ta spørsmålet opp med dekanus, og var det fornuftig?

    - Det synes jeg du skal gjøre, sa han. Han sa også en god del mer som det kunne være fristende å sitere her. Men det var en privat samtale.

    Dekanus, som var professor Per Waglum, var mer enn korrekt, han var vennlig. Men han var litt forundret over at dette fremdeles var et problem, for han hadde inntrykk av at undervisningen nå var ajourført i lys av de siste forskningsresultater, som han sa. (Mye av det jeg hadde forsøkt å spre, forelå i lett tilgjengelig faglitteratur tidlig på 1960-tallet.) Han hadde også inntrykk av at mine bestrebelser hadde båret frukt.

    Jeg gjentok at hans kollegas opptreden etter min mening neppe var redelig, og sa at jeg saktens var i stand til å forsvare meg, men at fakultetets renomme kanskje ikke ville ha godt av altfor mange gjentagelser av slike øvelser.

    Om Waglum tok det opp med kronikkforfatteren, vet jeg ikke. Men jeg følte det som en liten seier da denne indremedisineren, under en diskusjon vi hadde noe senere - for vi var stadig på talefot - utbrøt: -Nå må du gi deg med dette fordømmade maset ditt om at det er noe galt med skjoldbruskkjertelundervisningen her. Det har aldri vært noe galt med den her på fakultetet. Og dessuten har vi rettet på det nå!

    Jeg begynte å le og spurte om han hørte hva han sa. Han rødmet lett, og jeg sa flott, da er vi i mål, bortsett fra at et snes årskull som har fått mangelfull undervisning, må oppdateres.

    Han visste det ikke, men han var i en solid intellektuell og internasjonal tradisjon: Den tilsvarende tankegangen er innkapslet i et klassisk russisk ordtak som lyder: ”Det er blank løgn - og dessuten er det lenge siden.” Og på engelsk har man varianten ”We didn't do it, and we promise never to do it again.” (Vi gjorde det ikke, og vi lover at vi aldri skal gjøre det mer.)

    Men jeg sa at det kanskje var ganske alvorlig. For her forelå den situasjon at en rettssak hadde fått et fullstendig galt utfall på grunn av en medisinsk sakkyndig erklæring som ikke var faglig holdbar, og dommen var blitt stående. Hvis han fremdeles mente at slike dommer og slike sakkyndige erklæringer kunne få det til å gå kaldt nedover ryggen på ham, burde han kanskje foreta seg noe.

    Vi ble enige om at tiden var inne for et nytt diskusjonsmøte på Rikshospitalet. Det ble berammet til begynnelsen av høstsemestret - 23. august 1995.

  2. #12
    PEH Gjest

    Lightbulb "og så må du ikke stille spørsmål"


    Kapittel 11: 1995: DR. GOEBBELS, FORMODER JEG...

    Den datoen er ikke fullt så historisk som 3. oktober, men ikke uten verdenshistorisk innhold, den heller. Auditoriet var fullt - det var jeg blitt vant til - med dekanus, Rikshospitalets direktør, fire professorer, og studenter. To av professorene gikk kraftig løs på meg - den ene var han som hadde forkynt at ”dette kan ikke stemme, for da ville jeg ha hørt om det.” Og han hadde ikke skiftet mening, hverken om saken eller om meg. Han høstet stor applaus fra studentene da han forsikret dem om kvaliteten på undervisningen: Fullt på høyde med andre medisinske fakulteter i den vestlige verden, sa han, og det var ingen grunn til å feste lit til utenforstående kritikere som ikke hadde greie på hva de snakket om, og som hengte seg opp i anekdotiske enkelttilfeller.

    Jeg har hørt tilstrekkelig av applaus ved slike selvgratulasjonsanledninger, så jeg tok det med ro.

    Den andre professoren, kronikkforfatteren fra foregående kapittel, kritiserte meg hardt, og med en viss veltalenhet. Men han var egentlig fair, og det var i grunnen ikke mer enn ett punkt hvor jeg syntes jeg måtte ta til motmæle: Han anklaget meg for å ha misbrukt min stilling som journalist til å skrive om en sak jeg selv var involvert i, og hevdet med stor styrke at jeg burde ha tidd stille. Dessuten gjentok han påstandene om min korstogsvirksomhet.

    Jeg sa at jeg i det lengste hadde ønsket å unngå publisitet, blant annet fordi jeg forutså at det ville bli vanskelig å holde min kones opplevelser utenfor, selv om jeg inntil da hadde klart det i artiklene. Når jeg snakket til medisinere, som også i slike tilfeller har taushetsplikt, kunne jeg jo bringe inn hennes sykdomshistorie og redegjøre for alle de gangene de norske legene hadde tatt feil og de amerikanske hadde rystet på hodet og hivd seg rundt for å få snudd en farlig sykdomsutvikling. Men det dere egentlig forlanger, sa jeg, det er at jeg skal stå her og be om unnskyldning for at jeg ikke hørte på dere - og ble enkemann. For det ville jeg ha blitt. Den unnskyldningen kommer ikke. Den kommer ikke, uansett hva dere gjør, så bruk tiden til noe fornuftigere enn å skjelle meg ut for at jeg ikke går med på det.

    Så ”korstoget”. Jeg antydet at uttrykket røpet en ufullkommen historieforståelse, men sa at jeg hadde et valg da det ble klart at min kone ville overleve og klare seg så noenlunde. Jeg kunne si at nå er jeg ferdig med saken, og så kan disse legene som kommer til kort både når det gjelder kunnskaper og folkeskikk, fortsette å hundse og håne overvektige, enslige og ressurssvake kvinner fra Torshov og Torp, som før, av hjertens lyst. Eller jeg kunne mene at jeg var forpliktet til å fortelle legene og offentligheten hva jeg hadde funnet ut - for å rekke en hjelpende hånd også til dem som kanskje ikke hadde en ektefelle som kunne sette seg på et medisinsk bibliotek i Bethesda. Jeg valgte det siste, og jeg er ikke kommet hit for å be om unnskyldning for det heller. Jeg ville ha begått en alvorlig unnlatelsessynd hvis jeg hadde pakket sammen. Jeg venter ingen takk fra dere for det - takken kommer i fullt monn fra disse kvinnene og deres familier, og det greier seg lenge.

    Det var ingen applaus i auditoriet for den. Jeg hadde ikke ventet noen heller. Men jeg hadde heller ikke ventet at to andre professorer tok meg i forsvar, både for min form - og den kunne saktens behøve en forsvarstale eller to - for de diskusjonstemaer jeg hadde tatt opp, og for mine synspunkter.

    Oppmuntret av dette ble jeg så overmodig at jeg i iveren begikk en dundrende brøler. I et forsøk på å redegjøre for en del kompliserte biokjemiske ting kom jeg til å blande begrepene ”gen” og ”kromosom”. Det var en ren glipp. Men grovt sagt kan det sammenlignes med å forveksle milliliter og kubikkmeter, og nå hadde motparten noe som kunne brukes til å bevise at jeg hadde gitt meg inn i diskusjon på et fagområde som ikke var mitt, og hvor jeg ikke hadde noe å gjøre. Han - dette er endokrinologen som mente, og stadig mener, at det han ikke har hørt om, ikke kan stemme - slo til med et ganske kirurgisk innlegg. Jeg følte meg oppskåret i ganske små terninger, der det som var igjen av meg, befant seg mutters alene nederst i auditoriet foran et par hundre medisinere. En av studentene tok et bilde av meg akkurat da, og det kom, med betydelig og høyst rosverdig journalistisk teft, på trykk i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Jeg ville ha vært ferdig hvis det nå ikke hadde vært professorens tur til å bli overmodig. Han flesket til med utsagnet om at jeg drev på ”som en annen Goebbels".

    Det gikk et gisp gjennom auditoriet. Hans meningsfelle og kollega kronikkforfatteren fikk hakeslepp, studentene så beskjemmet ned, dekanus så ikke altfor begeistret ut, og møtelederen, en kvikk og sympatisk student, forsøkte rådsnart å gi ordet til neste taler så episoden kunne gli over. Jeg hadde ikke mer enn et halvt sekund til å tenke meg om, og det var i minste laget. Men dette var for grovt til at det kunne passere uten påtale, og noe måtte jeg gjøre. Studenter, ikke minst medisinstudenter, skal ved siden av kunnskaper også ha med seg litt folkeskikk ut i livet, og Medisinsk fakultet i Oslo hadde ikke imponert meg hva det angikk.

    Samtidig måtte jeg dosere motstøtet riktig. Det hadde ikke vært ufortjent om professoren var blitt håndtert etter den 4H-metode som hans mentor var ekspert på når det kom pasienter han ikke likte: herset med, hundset, hånt og hivd ut. Men det ville være urimelig å kle ham helt naken foran øynene på studenter som måtte bevare en viss respekt for ham. Vi skulle alle leve videre.

    Hvor var mellomveien? Jeg vet ikke om jeg fant den, men jeg avbrøt møtelederen og sa: -Ett øyeblikk. Nå skjedde det noe her. Jeg har vært i mange diskusjoner, og jeg er blitt kalt mye. Men dette er første gang jeg har fått høre at jeg kan sammenlignes med Goebbels. Nå kommer enda en ting til å skje for aller første gang: Professor, nå kommer du til å be om unnskyldning.

    Så ble jeg stående, og markerte at jeg ikke hadde tenkt å si noe mer, og at det var han som hadde ordet. Det var veldig stille i Rikshospitalets store auditorium da han reiste seg, litt usikkert, og ba om unnskyldning.

    - Greit, sa jeg, vi fortsetter.

    Da hadde jeg overveiet - og raskt skrinlagt tanken på - å skifte spor til det andre og nesten like nødvendige aspektet av mitt forehavende: folkeskikken. Jeg overveide kort om jeg skulle si at dette er utslag av holdninger som dessverre har hatt tradisjon blant en liten gruppe norske endokrinologer, og at hverken studentene eller lærerne måtte så mye som fantasere om at dette var en innstilling de kunne slepe med seg inn i neste århundre. Men jeg lot være. Jeg regnet med at det ville bli anledning til å komme tilbake til den siden av saken.

    Litt overraskende mottok jeg noen dager senere et knapt, men oppriktig beklagende, unnskyldningsbrev fra den av hans kolleger som hadde kritisert meg skarpt, altså kronikkforfatteren, på standens vegne. Episoden hadde tydelig gjort inntrykk på ham. Jeg takket, og skrev 3-4 linjer til dekanus, minnet om vår samtale i mai, antydet at jeg kanskje hadde vært litt for optimistisk i mine formodninger om at folkeskikkproblemet i hans fornemme hjord nå var løst, og at det kanskje ville være fornuftig om han tok en liten prat med professoren og ba ham lese seg litt opp på dr. Goebbels og hans liv og virke før han lekte historiker i auditoriet neste gang.

    Det var ikke noe krav fra min side, knapt nok et forslag, og jeg har aldri spurt om han gjorde det. Jeg er ikke sikker på at det var nødvendig. Og siden jeg selv kan ta igjen, er det ikke mitt problem hvis en norsk medisinsk professor har hatt så dårlig etisk veiledning gjennom hele sitt yrkesliv at han opptrer slik i debatter. Men det er et problem for hele yrkesgruppen, ikke bare det lille mindretall som tror de kan slenge rundt seg med slikt, men også for det flertall som ikke griper inn mot denne type adferd og påtaler den. Enda alvorligere er det når den går ut over ressurssvake pasienter. For de færreste av dem som er syke, er sterke nok til å slåss mot autoriteter.

    Møtet ble referert i avisen, og et par dager senere traff jeg en studiekamerat fra 1960-tallet, nå en av samfunnets støtter.

    - Åsså Goebbels, da gitt, sa han. Jaja, hvis du ikke har forandret deg siden studiedagene, så kan det vel hende at du fremdeles holder en diskusjon gående litt lenger enn du strengt tatt burde. Men Goebbels var nå i meste laget, da...

    Vi syntes egentlig det var litt morsomt. Men også patetisk. Jeg fortalte historien et par år senere til en lege, som sa:

    - Men du må jo ha opptrådt provoserende.

    Jeg svarte ikke, men tok en tenkepause. Og i mitt stille sinn kom jeg til at jo, jeg hadde jo det.

    For jeg hadde - redsel og gru - stilt spørsmål. I det samme auditorium hvor jeg nesten ni år tidligere hadde fått adgang til en gudbenådet forelesning mot løfte om ikke å finne på noe så forkastelig som det. Og jeg tenkte at det er mye som kan bli sittende igjen i veggene. Det som i stedet burde sitte igjen, er et sitat som tillegges helsedirektør Karl Evang. Han ble spurt en gang, mot slutten av sin karriere, om det var noe han angret når han så tilbake på sitt liv, og han svarte:

    - Det gikk for lang tid før jeg innså at de som er uenige med meg, ikke nødvendigvis er idioter.

    Hvis den setningen bare kunne komme inn i pensum på Medisinsk fakultet i Oslo...

  3. #13
    PEH Gjest

    Lightbulb "og så må du ikke stille spørsmål"


    Kapittel 12: 1996: FLERE POLITIKERE MELDER SEG PÅ

    George Bush hadde vært en god alliert, selv om hans innsats på det medisinske felt i Norge er ukjent for ham. Han var nå pensjonert, og mye tydet på at etterfølgeren Bill Clintons eventuelle hormonproblemer i hvert fall ikke hadde noe med skjoldbruskkjertelen å gjøre. Men om en president var falt i valgkampen, sto den neste litt vaklende klar til tjeneste i den norske krigen om skjoldbruskkjertelen: Boris Jeltsin.

    Russlands president skulle gjenvelges i 1996, og på forsommeren førte han en energisk valgkamp. Om våren var han i Norge, hvor han i storform la armen rundt dronning Sonja og statsminister Gro Harlem Brundtland, siklet og sa de berømte ord ”Malina so slivkami” - bringebær med fløte. De to kvinnene var i henholdsvis rødt og hvitt, og utsagnet er passe, eller upassende, tvetydig.

    Mellom første og annen valgomgang, som falt i juli, forsvant han fra det offentlige liv, og viste seg så vidt da han avla embetseden. Han gikk på en uvanlig stiv og stolprende måte, ansiktstrekkene hadde forandret seg, og det var kunngjort at han hadde en hjertelidelse og skulle gjennomgå en operasjon. Mye tydet også på en eller annen form for alkoholproblem; spesielt stor oppmerksomhet fikk hans mellomlanding i Irland på vei hjem fra USA: Han kom ikke ut av flyet fordi han følte seg uvel, som det heter.

    Ut på ettersommeren ble den amerikanske hjertespesialisten Michael DeBakey fløyet til Moskva for å undersøke presidenten, og han kunngjorde at man måtte la ham få en bypass-operasjon. Men det var nødvendig å vente litt, for han hadde en blodprosent på bare 50.

    Intervjuet med DeBakey gikk på direkten på CNN fra Moskva, og jeg pleier ikke å skrike til TV-skjermen, men da gjorde jeg det:

    -Spør ham hvorfor Jeltsin har så lav blodprosent! Jeg tenkte i retning av kreft eller blødninger i tarmsystemet.

    Journalisten fulgte ikke opp. Ikke før 1. november ble det kunngjort at hjerteoperasjonen skulle foretas 5. november, og at legene hadde drøyet fordi Jeltsin led av hypothyreose. Det forklarte den lave blodprosenten, det forklarte hans smale øyne, hans langsomme, stive bevegelser og h-a-n-s u-e-n-d-e-l-i-g l-a-n-g-s-o-m-m-e t-a-l-e. Og hvis han hadde utviklet svekket toleranse for alkohol, kunne det også forklares av den
    diagnosen.

    En uke senere holdt jeg foredrag i Polyteknisk fgorening i Oslo om det amerikanske presidentvalget, som også var avviklet 5. november, og om situasjonen i Russland. Etter foredraget kom professor dr. Alexander Pihl, en av våre mest kjente kreftspesialister, bort til meg og spurte med karakteristisk iver: -Da du så Jeltsin på TV i det han undertegnet dekretet om general Aleksandr Lebeds avskjed, slo det deg at han hadde hypothyreose ?

    - Nei, sa jeg.
    - Jeg forsto det heller ikke, sa han, og det burde jeg ha skjønt!

    Jeg hadde tenkt det samme - i ettertid, og ergret meg. Det var så vidt den russiske presidenten kunne føre pennen, der han sparket sin nære rådgiver Lebed på direkten i russisk TV den 17. oktober. Svært lite ble skrevet om Jeltsins hypothyreose, og svært mye om hans alkoholproblem. Det er bare en teori, men dette misforholdet kan jo skyldes at journalister av en eller annen uforklarlig grunn har bedre greie på det siste enn det første.

    Ikke lenge etter ble det kjent at justisminister Anne Holt også led av hypothyreose. Hun er en av dem som har tatt belastningen med å stå frem, og få ting har bidratt mer til å rekruttere medlemmer til Norsk Hypothyreoseforening. Hun hadde ringt meg på sensommeren 1996 for å spørre om enkelte sider ved sykdommen, fortalte litt om hvordan hennes plager artet seg, og da hun ble utnevnt til justisminister i oktober, tenkte jeg i mitt stille sinn at en så krevende jobb kunne bli i meste laget. Men det måtte hun selvsagt vurdere selv, og for meg var det bare å ønske henne lykke til og holde munn.

    1997

    Etter at Anne Holt var gått ut av regjeringen på grunn av sykdom, skrev jeg en artikkel om Jeltsin og Anne Holt - og i en TV-debatt med professor Stein A. Evensen var vi to mer enige enn vi noen gang hadde vært. Han fikk inn siste stikk ved å si at jeg nok hadde gjort mye bra, men at jeg av og til snakket med litt høy stemme.

    Det kunne jeg ikke helt avvise, men noe av problemet var jo at de ikke hørte noe særlig de fire årene hvor jeg bare hvisket.

    Den store triumfen kom i februar 1997. En lege, en av dem jeg pleier å sende pasienter til, ringte meg og sa at jeg burde gå på et informasjonsmøte om medisinering av skjoldbruskkjertelsykdommer på et hotell i Oslo. Det var for leger, sa han. Jeg mente at de da neppe ville slippe meg inn.

    - Det er et åpent møte. Ingen kommer til å stanse deg. Det som blir sagt der, kommer til å interessere deg, sa han.

    Jeg gikk. Samtidig med meg kom en person som jeg ikke kjente, men som åpenbart dro kjensel på meg. Han så surt på meg og spurte om jeg hadde tenkt å fortelle legene noen sannheter igjen. Jeg forsikret ham om at jeg var kommet for å lytte og ikke hadde tenkt å si ett ord.

    Det var heller ikke nødvendig. Dr. Thomas Schreiner foreleste om hypothyreose, og hadde fem hovedteser. En av dem var at sykdommen var alvorlig - tenk det! - og at det var galt å vente med medisinering inntil man var sikker. Det andre punktet var at legen måtte være åpen for den mulighet at ”normale” verdier ved måling av TSH, tyroksin og trijodtyronin ikke nødvendigvis var noen garanti for at pasienten ikke led av sykdommen, og at det måtte legges større vekt på symptomene og plagene i en helhetsvurdering. Det var også et par andre momenter, blant annet et nytt syn på betydningen av variasjoner i forekomsten av fritt
    tyroksin (T4).

    Alt dette var muligheter - ikke fakta, for dem hadde jeg ikke, men muligheter – som jeg hadde forsøkt å nevne for et par av ekspertene i 1986 som interessante, og verd nærmere undersøkelser. Den ene ville at det ikke skulle stilles spørsmål, den andre var sikker på at dette ikke kunne ha noe med virkeligheten å gjøre, for da ville han ha hørt om det. Disse to har dominert det norske endokrinologmiljøet siden 1960-tallet. De har gjort seg fortjent til å bli husket. Det tror jeg de blir.

    Jeg var svært fornøyd med det møtet. Jeg sendte et kort referat, i leserbrevs form, til Legeforeningens tidsskrift. Det ble trykt - og ingen tok til motmæle. Samme år skrev professor Rolf Jorde i Tromsø en artikkel, også i Tidsskrift for Den norske Lægeforening, om diagnostikk av skjoldbruskkjertellidelser. Et stykke på vei forfektet han her et syn som lå svært nær de oppfatninger jeg hadde snakket om. Ingen tok til motmæle mot det heller.

    Det kunne se ut som vi var i mål.

  4. #14
    PEH Gjest

    Lightbulb "og så må du ikke stille spørsmål"


    Kapittel 13: 2000: VERDEN GÅR FREMOVER, ELLER?

    Anne Holts avgang som justisminister førte til ganske mye publisitet omkring sykdommen - og til at Norsk Hypothyreoseforening i sitt tiende år hadde fått 3 200 medlemmer. Nå var det ikke lenger mulig å snakke om noen få enkelttilfeller, og det ble vanskeligere å hevde at sykdommen ikke var alvorlig og ikke trengte behandling.

    I februar 1999 kom det også en grundig og meget oppsiktsvekkende artikkel i New England Journal of Medicine om muligheten for å medisinere på en annen måte: Å gi både tyroksin og trijodtyronin. Tre litauiske forskere hadde eksperimentert med dette og fått gode resultater. Artikkelen var plassert som heftets første, og problemet var gjenstand for redaktørens lederkommentar - i slike tidsskrifter en sterk markering av bidragets betydning og faglige tyngde. For meg var det også oppmuntrende at to norske leger som var ukjente for meg, varslet meg om artikkelen. Det tydet på øket årvåkenhet i deler av yrkesgruppen.

    I utgangspunktet er dette funnet overraskende, for kroppen skal selv utnytte tyroksinet til å produsere trijodtyronin. Kanskje er det denne prosessen som er gått i stå når pasienten utvikler symptomer tross normale måleverdier?

    Denne nyvinningen krever ytterligere utprøving, og det er da også understreket i lederartikkelen. De litauiske forskerne redegjorde videre for de psykiske virkninger av sykdommen; et emne som enkelte ledende norske psykiatere konsekvent, og med betydelig arroganse, gjennom mange år har unnlatt, og til dels nektet, å beskjeftige seg med eller informere studentene om. Men litium har de gitt, enda det er velkjent i faglitteraturen at dette kan forverre hypothyreose. Og hvis depresjonen da skyldes denne sykdommen, gjør man galt verre.

    En av de vondeste henvendelsene av svært mange i disse årene kom fra en fortvilt forsker som spurte om jeg hadde noe materiale om de psykiatriske konsekvenser av skjoldbruskkjertellidelser. Jeg forklarte at jeg hadde ca. 30 sider i det 2200 sider store standardverket ”The Thyroid”, og saktens kunne kopiere og sende dem. Jeg fikk så høre en historie om en nokså problematisk adferd som forskerens ektefelle hadde utviklet, sammen med symptomer på hyperthyreose. Jeg sa at dette ikke var uvanlig, og at sammenhengen for lengst var klarlagt.

    -Men hvorfor fortalte ikke legen oss om dette? lød det opprørte spørsmålet. -Hadde jeg visst noe på forhånd om hva som muligens var i vente, kunne kanskje ekteskapet vårt ha vært reddet. Nå tror jeg neppe det er mulig, etter alt som er skjedd...

    Jeg sa at årsaken til at legen ikke sa noe, sannsynligvis var at han ikke hadde hørt om disse sammenhengene, i hvert fall ikke hvis han/hun var utdannet i Oslo, fordi virkningene av sykdommen ikke har vært ”interessante”, like uinteressante som pasientenes beretninger om hvordan de opplever å ha skjoldbruskkjertelproblemer.

    I januar 2000 kom en henvendelse fra en lege som spurte om jeg visste noe om mulighetene for justert eller endret medisinering. Spørsmålet gjaldt legens datter, som var rundt tyve år gammel. Hun hadde hypothyreose og hadde i noen tid gått på tyroksin, men både tilstanden og måleresultatene var litt variable. Mye kunne tyde på at medisineringen ikke lenger virket. Jeg fortalte om det litauiske forsøket. Men jeg driver i et yrke hvor det er lov å stille spørsmål, så jeg spurte om legen var utdannet i Oslo. På bekreftende svar spurte jeg hvor mye undervisning som var gitt i løpet av studiet. Et par timer, fikk jeg høre.

    Om kvaliteten på disse to timene hadde jeg jo dannet meg et temmelig kritisk bilde siden 1985. Mindre kritisk ble jeg ikke da en bekjent kom trekkende med dr. Erik Münsters legespalte i ukebladet Allers, nr. 12, 2000. Dr. Münster er dansk, født i 1930, altså samme generasjon som de koryfeene jeg hadde kriget med i Norge, og som har forestått undervisningen ved Medisinsk fakultet i Oslo rundt regnet 1970-1995. Den legen som ringte meg om datteren, var utdannet i dette tidsrommet. Dr. Münster er øre-, nese- halsspesialist, men svarer på alt, og det skal ikke stikkes under stol at han har et betydelig pedagogisk talent. Oppdateringen er det imidlertid så som så med. I bladet gjengis et brev fra en trebarnsmor som klager over at hun stadig er sliten, legger kraftig på seg, fryser lett og har fått livløst hår. Hun lurer på om det kan være noe galt med stoffskiftet hennes.

    Dr. Müster bekrefter at noen av disse symptomene forekommer ved lavt stoffskifte, og at hun bør snakke med sin lege om det. Men: ”Det er likevel lite sannsynlig at overvekten din skyldes sykdom, for folk med lavt stoffskifte legger ikke påfallende mye på seg.” Hun bør derfor drive mosjon og satse på mager kost.

    Dette er galt. Vektøkning, tross nedsatt appetitt, er kanskje det vanligste symptomet - selv om det i enkelte tilfeller forekommer at vekten ikke øker hos folk som har hypothyreose. Dr. Münsters redegjørelse er omtrent jevngod med å hevde at om man harker og hoster og snørra renner, så er ikke det noe tegn på at man skulle være forkjølet.

    Dessverre er dette - i min erfaring - ganske representativt for kunnskapsnivået hos skandinaviske leger av dr. Münsters generasjon. Og det har sin grunn: På forespørsel opplyste Münster at et kompendium om skjoldbruskkjertelen som brukes ved legeutdannelsen i Skandinavia, ikke nevner noe om vektøkning ved hypothyreose. Jeg har ikke klart å få tak i dette kompendiet, men det virker som det kunne være en tanke å få litt oppdatering av studiematerialet. Sommeren 2000 begynte ukebladet Allers å se seg om etter en annen bestyrer av bladets legespalte.

    Allergier, tungsinn og brunst

    Nyere informasjon har ført til større oppmerksomhet omkring en mulig sammenheng mellom skjoldbruskkjertelsykdommer og allergier. På møter i hypothyreoseforeninger pleier jeg alltid å spørre om hvor mange som har utviklet allergi mot tobakksrøk, og 70-80 prosent av de tilstedeværende rekker opp hånden.

    Mye tyder også på at personer med skjoldbruskkjertellidelser kan være mer utsatt for tungsinn og depresjon i den mørke årstiden. En mulig forklaring på at det siste ikke er noen tilfeldighet, kan være å finne i dyreforsøk som er foretatt:

    Hvis man fjerner skjoldbruskkjertelen hos søyer, mister de evnen til å gå i brunst til rett tid. De skal være brunstige og parringsinteressert om høsten, slik at lammene fødes om våren og får en sommer å spise seg opp på. Dette reguleres av lengden på dagen. Av innlysende grunner skal man være varsom med å trekke sammenligningen mellom søyer og kvinner for langt - på den annen side skal det ha forekommet at unge gutter har oppført seg som yre geitebukker, så menneskelivet kan ha så mange slags sammenhenger med dyreriket. Det er også påvist at stær som får skjoldbruskkjertelen fjernet, mister evnen til å reagere som de skal på skiftende daglengde.

    Så kan man velge: enten vri litt på det gamle ord om at Kjærlighet er lysets kilde, eller omvendt: Lys er kjærlighetens kilde.

  5. #15
    PEH Gjest

    Lightbulb "og så må du ikke stille spørsmål"


    Kapittel 14: HVA GJØR EN SOM RAMMES?

    Hva skal så en pasient med mistanke om unormalt stoffskifte foreta seg?

    1. Sørg for å få en lege som interesserer seg for din tilstand og ikke mener du bare er ei feit, sytende kjerring som bør sørge for å ta seg sammen og helst begynne å mosjonere.
      ---
    2. Be legen ta blodprøve for å få fastslått TSH-nivået, nivået for T4 (fritt tyroksin) og for T3 (trijodtyronin). Be om å få tallene, ikke nøy deg med at legen sier at de er normale. Er de normale, og plagene fortsetter, be om å få målt forekomsten av eventuelle antistoffer (TPO), og insister på å få tatt nye prøver etter f. eks. tre måneder for å se om verdiene har forandret seg.
      ---
    3. Sett opp en oversikt over symptomene, og ta med ektefelle eller andre nære familiemedlemmer som har observert din tilstand over tid.
      ---
    4. Få fatt i alle de opplysninger du klarer å skaffe om sykdommen. Diskuter dem med legen, og er du for trett eller apatisk til det, få et familiemedlem til å gjøre det for deg.


    Symptomene

    De vanligste symptomene ved hypothyreose (lavt stoffskifte):
    • Tretthet, stort søvnbehov, apati, giddesløshet, manglende initiativ, depresjon, muskel- og leddsmerter. Tørst.
      ---
    • Sviktende hukommelse, nedsatt konsentrasjonsevne, manglende initiativ. Tendens til å fryse. Nedsatt appetitt, vektøkning.
      ---
    • Lav blodprosent, forstoppelse, hos kvinner kraftig menstruasjon.
      ---
    • Pistrete, livløst hår, tørre negler som lett sprekker.
      ---
    • Harking, kraftig snorking, heshet, klump i halsen, økt størrelse på tungeroten. Dypere stemme.
      ---
    • Endrede ansiktstrekk, manglende mimikk, pløsete, tørr hud, og smale, innsunkne øyne. Hørselsproblemer og øresus kan forekomme etter lengre tids sykdom.
      ---
    • Redusert toleranse for alkohol.

    De vanligste symptomene ved hyperthyreose (høyt stoffskifte):
    • Oppjaget rastløshet (men sterk tretthet kan også forekomme), søvnløshet, sitring i fingre og tær, muskel- og leddsmerter, hjerteflimmer.
      ---
    • Søvnløshet.
      ---
    • Diare, hos kvinner menstruasjonsforstyrrelser.
      ---
    • Press på øynene, utbulende øyeepler, synsforstyrrelser.
      ---
    • Muskelsmerter, vekttap, stor appetitt. Tendenser til å svette.


    Hvordan det oppleves

    Opplevelsen av å ha hypothyreose kan variere, men jeg har valgt å ta med fire beskrivelser av de mentale komplikasjoner, to av dem beretninger fra kvinner som har kontaktet meg for å få hjelp. Den adferd som disse kvinnene skildrer, fører gjerne til oppfordringer fra både nærmiljø og leger om ”å ta seg sammen.”

    Den ene forteller om halvhjertede selvmordsplaner, etter at hun hadde fått diagnosen. Den kom altfor sent – hennes lege reagerte ikke på et rikt utvalg av symptomer og en TSH på 11,4.

    - Jeg gikk en tur ned til elva og ble sittende. Det var en vakker kveld, og plutselig kom det over meg at jeg var så syk og bidro med så lite at jeg bare var til bry for familien. Alt ville bli mye bedre for mine nærmeste hvis jeg druknet meg og ble borte. Og jeg ville heller ikke tape noe på det, jeg ville tvert i mot løse alle mine problemer. Jeg tenkte lenge på dette, og var ikke fortvilt eller nedtrykt, jeg syntes bare det virket nøkternt, veloverveid og fornuftig. Mens jeg satt der, kom min mann. Han var blitt urolig og fortalte meg senere at han var redd for hva jeg kunne finne på. Han tok meg med hjem. Jeg tror han reddet livet mitt fordi han kom.

    Denne kvinnen gikk ubehandlet så lenge at hun utviklet øresus og andre hørselsplager, konsekvenser som også er beskrevet i faglitteraturen.

    Til Aftonbladet fortalte en svensk kvinne våren 2000 hvordan hun oppdaget at hun var syk. Litt trett hadde hun følt seg, men tenkte det var dobbeltarbeidet som husmor og yrkeskvinne. En dag var hun på kafe og merket plutselig at hun ikke skjønte et ord av hva som ble sagt ved nabobordet. Det satt et par der og snakket svensk, de snakket tydelig, og hun hørte det var svensk, men var ikke i stand til å sette ordene sammen og få noen mening i dem. –Det var som om jeg hadde hodet fullt av bomull.

    Hun hadde en del andre plager også, oppsøkte lege, fikk foretatt målinger, og verdiene viste en langt fremskreden hypothyreose.

    En tredje forteller at hun ble syk under sitt første svangerskap. -Jeg ble så trett. Jeg var alltid trett. Det hendte jeg satte meg ved siden av stien og sovnet når jeg skulle gå tur. En gang falt jeg i søvn i veikanten etter at jeg hadde satt meg i snøen. Heldigvis ble jeg funnet og vekket før jeg var gjennomkald.

    Om hypothyreosen var årsaken til at min mann og jeg ble skilt, vet jeg ikke. Det var vel flere ting. Men fra å være gift med en livlig og morsom jente hadde min mann plutselig ikke noe annet enn et dråg som ikke var til å rikke eller få med på noe, men som bestandig lå på sofaen og sov eller døste. En gang klarte jeg ikke å lage saus, den ble svidd. Jeg var flink til det, og sauser var viktige for min mann. Det ble en fryktelig krangel.

    En fjerde kvinne fortalte etter at hun hadde fått diagnosen, om en apati som ga seg et utslag familien lo av: I butikken, når hun handlet, orket hun aldri å telle opp mynter.

    - Jeg betalte alltid med sedler, og la myntene i forklelommen og lot dem ligge der. Jeg hadde ikke ork til å ta dem opp og telle dem eller veksle dem i sedler. Det var en altfor stor oppgave. Til slutt røk snoren på forkleet, det deiset i gulvet med alle myntene. Det virker ganske latterlig. Men det var ikke den makt i verden som kunne få meg til å mønstre så mye energi at jeg kunne ta myntene ut og telle dem.

    Hva utløser skjoldbruskkjertellidelser?

    Det vet ingen, heller ikke ekspertene. Det er en arvelighetsfaktor til stede, slik at det er grunn til å være oppmerksom på risikoen hvis foreldre, besteforeldre, tanter, onkler eller søsken har hatt plager som kan tyde på skjoldbruskkjertelproblemer.

    Store påkjenninger kan tydeligvis bidra til å utløse sykdommen: For hard arbeidsbelastning, vantrivsel, livskriser i form av skilsmisser, samlivsbrudd, arbeidsløshet, dødsfall i nærmeste omgivelser, familiekonflikter. Det er også en del tilfeller hvor hypothyreose har utviklet seg etter uhell som fall, bilkollisjoner, gjerne i tilknytning til hode- eller nakkeskader. Men årsaksforholdet er ikke fastslått, langt mindre er det klarlagt.

    Hos kvinner er risikoen åpenbart større i forbindelse med svangerskap, fødsel og overgangsalder. Statistisk sett øker den med alderen.

    Hvor hyppige er skjoldbruskkjertellidelser?

    Det antas at så mange som ti prosent av alle kvinner over 70 år har tendenser til lavt stoffskifte, tre prosent av alle kvinner over puberteten. Anslaget over menn med hypothyreose varierer fra 10 til 25 prosent av tallet for kvinner. Kvinner er mer utsatt for å få hypothyreose, ofte kortvarig, i forbindelse med svangerskap og fødsel, og dette kan være en årsak til såkalt fødselsdepresjon.

    I Norge vil dette tilsi at ca. 60 000 kvinner har hypothyreose på ett eller annet stadium - mange muligens i så liten grad at det ikke er nødvendig å gi medisin. MEN DET ER NØDVENDIG Å FØLGE OPP SYMPTOMENE OG SETTE INN BEHANDLING HVIS PLAGENE TILTAR. Og hvis legen sier, som en del kvinner har fått høre, at hypothyreose ikke er en sykdom, bare en tilstand som kan være litt plagsom, men ufarlig, så skift lege raskest mulig hvis han ikke lar seg overbevise.

    Spesielt hvis du gir ham materiale og han sier at det han ser, ikke kan stemme, for da ville han ha hørt om det.



  6. #16
    PEH Gjest

    Lightbulb En kortfattet oppsummering av Per Egil Hegge


    EPILOG

    Meldingen fra Per Egil Hegge d. 27 oktober 2008:

    Jeg har skrevet et tillegg til boken. Du må gjerne legge det ut på den norske og danske hjemmesiden.

    Vennlig hilsen
    Per Egil Hegge


    En kortfattet oppsummering


    En kortfattet oppsummering av noe av det som er skjedd siden boken ”Og så må du ikke stille spørsmål” ble publisert i oktober 2000, kan kanskje ha interesse. Det har styrket meg i den oppfatning at det var behov for mer informasjon om stoffskiftesykdommer, da de kan arte seg svært forskjellig fra pasient til pasient.

    Den 9. februar 2001 sammenkalte dr. med. Hans Asbjørn Holm til et møte i Den norske legeforening. Holm fikk sykdomsforfall den dagen, og møtet ble ledet av professor dr. med. Per Hjortdal. Jeg var invitert til å være til stede. Det ble enstemmig besluttet at norske leger hadde behov for mer utførlige og bedre ajourførte kunnskaper om stoffskiftesykdommer, og Tidsskrift for Den norske lægeforening ble anmodet om å publisere artikler om emnet. Disse artiklene fulgte i løpet av 2001 og 2002.

    En av de sterkeste opplevelser jeg har hatt siden jeg skrev boken, fikk jeg på et skandinavisk legemøte i København 5. april 2005. Jeg var invitert til å takke for maten ved middagen, hvor jeg ble plassert ved siden av professor Hans Wiksell, Karolinska Institutet, Stockholm. Vi kom i prat om mine opplevelser, og til slutt spurte han: ”Mener du i fullt alvor at disse legene ikke visste at man kan ha stoffskiftesykdommer selv om prøvesvarene er innenfor de parametere som er definert som normale?”

    Jeg svarte at det var en viktig del av diskusjonen, og at begrunnelsen for at min hustru ikke kunne ha lavt stoffskifte, var at prøvesvarene var normale.

    Vilka jävla idioter! utbrøt han, en bemerkning som vakte en viss oppsikt ved et bord hvor det utelukkende – bortsett fra meg – var dannede mennesker til stede. Professor Wiksell har et internasjonalt navn og har i mange år vært med i den gruppe medisinske spesialister som deler ut nobelprisen i medisin.

    Neste gjennombrudd – jeg tror det er grunnlag for å kalle det det – kom på grunnlag av den store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som ble foretatt i slutten av 1990-årene. Her ble hele den voksne befolkning i fylket undersøkt, og det omfattende materialet har vært brukt i en rekke vitenskapelige artikler. En viktig delkonklusjon er at stoffskiftesykdommer er betydelig mer utbredt enn man tidligere har antatt. [1]

    I april 2008 fikk en forsker ved NTNU i Trondheim, Bjørn Olav Åsvold, godkjent sin avhandling ”Thyroid function and cardiovascular health” for den medisinske doktorgrad. I samarbeid med professor Lars Vatten ved NTNU ble innholdet i avhandlingen publisert i det ansette amerikanske tidsskriftet Archives of Internal Medicine høsten 2008. Åsvolds hovedkonklusjon er at også svak (subklinisk) hypothyreose, som vanligvis ikke forutsetter medisinering, øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. I amerikanske fagmiljøer har dette arbeidet vakt svært stor oppsikt, noe man kan se av reaksjonene på artikkelen.

    Dette er stikk i strid med det som var grunnoppfatningen – dessverre ikke utryddet ennå – blant de dominerende norske endokrinologer i 1980-årene og langt ut på 1990-tallet: Lavt stoffskifte forekommer sjelden, er ufarlig, om enn i noen tilfeller litt ”brysom”, og lar seg lett helbrede ved medisinering med thyroxin.

    Alle disse tre punktene gjenspeiler feilaktige oppfatninger. Det er etter min mening grunnlag for å hevde at de gjenspeiler grovt feilaktige oppfatninger.

    Det bør understrekes at jeg er ute av stand til å skrive dette som uhildet observatør.

    Per Egil Hegge

    [1] HUNT-undersøkelsen er Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, hvor man foretok en grundig, systematisk undersøkelse av helsetilstanden hos hele den voksne befolkning i fylket. Den ble gjort i slutten av 1990-årene. Den viste at forekomsten av stoffskiftesykdommer og subklinisk hypotyreose er betydelig høyere enn man tidligere hadde antatt at den var.

    Det er Lars Vatten og Bjørn Åsvold ved NTNU i Trondheim som ved hjelp av dette materialet har påvist sammenheng mellom hypotyreose og økt risiko for hjertesykdommer. Deres arbeid har vakt svært stor oppsikt i USA – det er ikke hvem som helst som får artikler publisert i Archives of Internal Medicine – og det skulle nå bare være et tidsspørsmål før endokrinologene i Norge, dessverre som noen av de siste i verden, blir oppmerksomme på faremomentene ved en høy TSH og ved subklinisk hypotyreose.

    Flere og flere leger regner en grenseverdi av TSH på 4,5 som altfor høy. Noen er tilbøyelige til å medisinere med tyroksin (levaksin) allerede ved en TSH på 2,5. Det gjelder særlig hvis TSH har steget fra for eksempel 1,0 til 2,5 i løpet av forholdsvis kort tid. Den tradisjonelle norske oppfatningen har vært at man er frisk så lenge TSH ikke kryper over 4,5, altså en rent statisk tolkning av prøvesvarene. I de fleste land utenfor Skandinavia vil legen tolke dem dynamisk, og spørre: Har TSH-nivået endret seg i en retning som gjør at vi bør overveie medisinering? Svaret bikker gjerne i retning av et ja dersom pasienten i tillegg har begynt å utvikle symptomer.

    Men i den siste tiden har følgende fenomen virket svært foruroligende på meg: Flere og flere pasienter som medisineres med tyroksin (levaksin), forteller meg at de har fått denne beskjeden fra legen: ”Nå viser prøvesvarene at du er frisk, du har normalt TSH-nivå, så nå kan du holde opp med medisinen.” Jeg skulle gjerne vite hvor dette kommer fra, for det er så galt som det kan få blitt: Det kan sammenlignes med at pasienter som går på psykofarmaka for å holde en sinnslidelse under kontroll, finner ut at de er friske fordi de føler seg friske, og derfor holder opp med å ta medisinen.

    Dette er en ny og uventet konsekvens av at legeutdannelsen i Skandinavia i årevis har vært utilstrekkelig hva thyreoidea angår. Det er meget trist. Det er også uansvarlig, og situasjonen er ikke bedre i våre nærmeste naboland. Jeg kjenner tilfeller i Danmark hvor en pasient med sterk hypertyreose (hjerteflimmer, vekttap, diaré og så kraftig exoftalmus (utstående øyne) at hun fikk dobbeltsyn og vanvittige smerter i øynene) fikk høre av legen at ”vi skal nok ordne opp med ditt stoffskifte. Men dine øyeplager har ikke noe med det å gjøre, så du må konferere med en øyelege om det.”

    Det er omtrent som å si at ”du har meslinger, og dem skal vi nok kurere. Så har du også utslett, men det må du gå til en hudlege med, for det har ikke noe med meslingene å gjøre.”

    Da jeg skrev den første artikkelen (1986) om mangelfulle kunnskaper og feilaktig utdannelse om skjoldbruskkjertelsykdommer, fikk jeg høre at jeg overdrev, og at skjoldbruskkjertelplager, særlig lavt stoffskifte, forekommer sjeldent, at det er ufarlig, selv om noen av symptomene kan være litt brysomme, og at det lett kan helbredes ved å sette inn medisinering.

    Dette er rav ruskende galt. Men dessverre finnes det ennå leger som er overbevist om at det er slik, og om at jeg, som daværende helsedirektør Torbjørn Mork sa i NRK: ”Hegge skyter langt over målet med sin ubegrunnede kritikk.”

    Min prognose er at artikkelen i Archives of Internal Medicine kommer med i pensum på de fire medisinske fakulteter i Norge, og det ganske snart. Det er et fremskritt.

    Per Egil Hegge




    Takk Per Egil Hegge

  7. #17
    Medlem siden
    Dec 2009
    Sted
    Candyland
    Alder
    49
    Meldinger
    3,070

    Thumbs up Sv: Per Egil Hegge "OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL!"

    Takk for formidabelt arbeide - hvem skulle vel tro at ei bok om denne sykdommen kunne være SÅ morsom

    Det eksemplaret som jeg lånte på Biblioteket var nærmest i laser og de får heller ikke bestilt på nytt -
    boka kommer nemlig ikke i nye opplag - dette iflg cappelens hjemmeside:

    "Og så må du ikke stille spørsmål
    Per Egil Hegge utsolgt, kommer ikke igjen
    kr 249,- "


    Bra at den ligger her, da
    Kevlin
    ... bare fordi du er paranoid: så betyr ikke det at de ikke er ute etter deg!!
    Lavt stoffskifte - Erfa Thyroidfra slutten av 2009
    Min første halve pille med Erfa

  8. #18
    Medlem siden
    Mar 2009
    Sted
    Sverige
    Alder
    74
    Meldinger
    2,323

    Standard Sv: Per Egil Hegge "OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL!"

    Sitat Opprinnelig skrevet av Kevlin Vis post
    Det eksemplaret som jeg lånte på Biblioteket var nærmest i laser og de får heller ikke bestilt på nytt -
    boka kommer nemlig ikke i nye opplag - dette iflg cappelens hjemmeside:

    "Og så må du ikke stille spørsmål
    Per Egil Hegge utsolgt, kommer ikke igjen
    kr 249,- "


    Bra at den ligger her, da
    Vedlagte filer Vedlagte filer
    Til alle norske og danske stoffskifte-pasienter, anbefaler vi boken STOP stofskiftevanviddet, skrevet av verdens ledende pasient-aktivist Janie Bowthorpe, som i 2005 grunnla nettstedet Stop The Thyroid Madness. Boken er utgitt på dansk i 2014. För alla svenska hypotyreos-patienter, rekommenderar vi samma bok, översatt till svenska med titeln Stoppa sköldkörtelskandalen (2012). Til alle gode leger, og pasienter som ønsker å lære mer av "the right stuff", anbefaler vi boken Stop The Thyroid Madness II (2014) med bidrag fra 10 leger MD. I Skandinavia, definitivt de to beste og mest nyttige bøker for hypotyreose-pasienter, for deres familier og venner, og for deres leger.

  9. #19
    Medlem siden
    Dec 2009
    Sted
    Candyland
    Alder
    49
    Meldinger
    3,070

    Thumbs up Sv: Per Egil Hegge "OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL!"

    Idag fant jeg ut noe nytt om Nasjonalbiblioteket:
    det går an og lese bøker som de har digitalisert der bl.a Hegges bok:
    http://www.nb.no/nbsok/nb/4cc43ee4b2...4f97?index=0#7

    Lite utsnitt fra hjemmesida:
    "Digitaliseringspolitikk

    Føremål
    Nasjonalbiblioteket har ein visjon om å fungere som nasjonal hugs ved å tilby eit multimedialt kunnskapssenter med fokus både på bevaring og formidling.
    For å oppfylle denne visjonen skal Nasjonalbiblioteket vere eit moderne digitalt nasjonalbibliotek. Dette representerer ein ny måte å vere nasjonalbibliotek på.

    Brukarane skal få tilgjenge til eit stort mangfald av digitalt innhald der og når dei måtte ønskje det.
    Dette inneber at den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket skal vere synleg både i det digitale nasjonalbiblioteket og i andre populære tenester på Internett.

    Samlinga vert digitalisert i samsvar med krava til langtidsbevaring av digitalt innhald,
    og Nasjonalbiblioteket etablerer dei naudsynte standardane for dette i samarbeid med internasjonale aktørar.
    Ved å leggje til metadata og varige identifikatorar for dei digitale objekta betrar ein høva til bevaring, bruk og ombruk i eit 1000-års-perspektiv.
    Nasjonalbiblioteket legg til rette for ein mangfaldig og variert bruk av innhaldet i samlinga. Innhaldet vert gjort tilgjengeleg i attraktive format.

    Måla vert nådde ved å:

    • systematisk digitalisere heile samlinga til Nasjonalbiblioteket
    • digitalisere etterspurt materiale (on-demand)
    • inngå avtalar med utgjevarane om å få avlevert mest mogleg i digitale format
    • vere eit digitalt arkiv og ein sikker oppbevaringsstad for digitalt materiale som tilhøyrer Nasjonalbiblioteket eller andre kulturinstitusjonar
    • samarbeide økonomisk og fagleg med strategiske partnarar
    • gje tilgjenge til ein størst mogleg del av den norske kulturarva
    • inngå avtalar med rettshavarane om å gje tilgjenge til materiale som ikkje er offentleg eigedom
    • vere synleg via søkemotorar og relevante portalar
    • tilby ei moderne digital bibliotekteneste på nett


    Digitalisering
    Nasjonalbiblioteket gjennomfører ei systematisk digitalisering av heile samlinga. I tråd med pliktavleveringslova vert alt publisert materiale (uansett medium) avlevert.
    Samstundes blir samlinga utvikla gjennom strategiske kjøp og gåver.
    Den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket representerer eit mangfald av innhaldstypar frå mellomalderen fram til i dag.

    ..."


    Som Rasmus Knot (http://no.wikipedia.org/wiki/Tapper_den_pysete_hunden) sier det: "Ikke verst!"
    Kevlin
    ... bare fordi du er paranoid: så betyr ikke det at de ikke er ute etter deg!!
    Lavt stoffskifte - Erfa Thyroidfra slutten av 2009
    Min første halve pille med Erfa

Side 2 av 2 Først 12

Søkeord for denne tråden

Bokmerker

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg / tråder
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere meldingene dine
  •  

Logg inn

Logg inn