Viser søkeresultater 1 til 8 av 8
  1. #1
    Medlem siden
    Jun 2007
    Sted
    Telemark
    Meldinger
    287

    Lightbulb Mestring av kronisk sykdom

    Ser at det er mange her som sliter med å mestre hverdagen sin. Denne artikkelen av Siri Mossin synes jeg er fin. Den er jo beregnet på sykepleiere og i forhold til kronisk tretthet og smerte. Dessuten er jo punktet "Tåle en uunngåelig konfrontasjon med døden" ikke aktuelt for de fleste av oss ennå. Bortsett fra dette så setter artikkelen ord på følelser som mange av oss kronikere går rundt med

    KRONISK SYKDOM
    Kroniske smerter og krav til mestring

    Personer som blir rammet av kronisk sykdom og smertetilstander står overfor en rekke nye krav til mestring i hverdagen. Ikke bare fysiske, men også psykososiale utfordringer, som å bevare et positivt selvbilde, tilpasse seg endrede sosiale roller og takle mistenkeliggjøring. Det å få en kronisk sykdom eller skade medfører en fundamental forandring av tilværelsen, og er en påkjenning som stiller store krav til mestring. Hundretusener av norske kvinner og menn plages daglig av kroniske smerter, og kroniske smerter kan hevdes å være vårt største helseproblem.

    Kronisk smerte er smerte som vedvarer ved kronisk sykdom, eller ut over vanlig tilhelingstid for akutt sykdom eller skade. Ofte blir grensen mellom akutt og kronisk smerte satt til seks måneder (1). Når det går lang nok tid, vil de fleste mennesker med kronisk smerte lide av kronisk smertesyndrom. Dette er et spesielt syndrom hvor følgene av smertetilstanden dominerer pasientens liv. Smertene går fra å være symptom til å bli livsinnhold (2). Selv ved smertetilstander som har startet med kjent nocicepsjon (truende eller eksisterende vevsødeleggelse) eller nevropati, vil ikke lenger årsaken til smertene helt ut forklare graden av invalidisering. Pasientene holder ikke ut stadige smerteplager, og uttaler «det er verre enn noensinne!» nesten hver dag. Det kroniske smertesyndrom medfører store forandringer i pasientens funksjon fysisk, psykisk og sosialt (1, 3).

    Millers mestringsoppgaver

    Ifølge den amerikanske sykepleieforskeren J.F. Miller står den kronisk syke overfor 13 spesielle mestringsoppgaver («coping tasks») i dagliglivet (4). Mestringsoppgavene er satt inn i en modell som er basert blant annet på Lazarus & Folkmans kjente mestringsteori (5). Modellen blir i denne artikkelen supplert med en ny mestringsoppgave som kalles kalles takling av mistenkeliggjøring. Mennesker med kroniske smerter opplever mistenkeliggjøring som et betydelig problem, og undersøkelser viser at kanskje dette er den enkeltfaktoren som er det største hinder for tilpasning i tilværelsen som kronisk syk (6). Dette har vært særlig aktuelt for personer med såkalte «diffuse» lidelser uten objektive medisinske funn (7), men det er likevel grunnlag for å hevde at det gjelder alle som lider av kronisk smertesyndrom. Selv personer som i utgangspunktet hadde en klar og tydelig fysiologisk sykdom/skade opplever at det blir stilt spørsmål ved intensiteten og varigheten av plagene/smertene. De kan bli mistenkt for å overdrive sine smerter for å oppnå en eller annen «gevinst», det være seg økonomisk erstatning, narkotiske medikamenter, fritak fra uønskede oppgaver, sykemelding med mer (8).

    Millers mestringsoppgaver blir presentert i bearbeidet form, fritt oversatt av artikkelforfatteren. Hvert punkt er også tilført noen råd om hva sykepleiere kan gjøre.

    Opprettholde normalitet (følelsen av å være normal)

    Mange kronisk syke vil strebe etter å leve så normalt som mulig, og prøve å være med på det man var med på før. Mye krefter blir brukt på å skjule og bagatellisere sykdommen, og svare på nysgjerrige spørsmål fra andre. Mange kronisk syke vil forsøke å overbevise seg selv om at de er like «kapable» som andre, og nekte for at sykdommen innvirker på dagliglivet. Dette er ingen form for benekting, det er mer et uttrykk for at man ikke vil tillate sykdommen å innvirke på sosiale forbindelser. Det å dekke over og prøve å «holde tritt» er svært energikrevende, og kan medføre utmattelse og forverring av symptomene.

    Sykepleieren må bevisstgjøre pasienten på å balansere aktivitetene og få nok hvile for å gjenopprette energibalanse. Pasienten må kjenne sin begrensning, og prioritere aktiviteter som bidrar til å bygge opp selvfølelsen.

    Tilpasse livsstil

    Den kronisk syke må endre på vaner og rutiner, for å kontrollere symptomene og leve så normalt som mulig. Vaner kan være i forhold til kosthold, mosjon, hvile, røyking og så videre. Sykepleieren må gi råd og veiledning, og det er viktig med tverrfaglig samarbeid slik at alle som er med i behandlingsteamet har en ens holdning. Det er frustrerende for pasienten å få ulike og til dels motsridende råd fra helsepersonell.

    Tilegne seg kunnskap og evne til egenomsorg

    De aktiviteter individet selv gjør for å opprettholde liv, helse og velvære er viktigere for et vellykket resultat enn helsepersonellets innsats.

    Den kronisk syke må oppnå ferdigheter, kunnskap og motivasjon, ha evne til å bli kjent med signaler fra egen kropp, tolke forandringer nøyaktig og ta nødvendige skritt for å endre behandling eller søke hjelp fra helsepersonell.

    Sykepleieren vektlegger pasientens ressurser og egenomsorgskapasitet, og praktiserer et reelt samarbeid med pasienten. «Systemet» må være tilrettelagt for god kommunikasjon, slik at pasienten kan ta kontakt ved behov. I norsk helsevesen er det ofte slik at når pasientene er utskrevet fra en avdeling, er det ikke lenger mulighet for kontakt. Å søke råd hos en eventuell primærlege er ikke alltid like lett. Først må pasienten ringe hele dagen for å komme igjennom på telefonen, og får kanskje time tre uker senere. Det sier seg selv at pasientene kvier seg for kontakt, og i så fall må det være noe veldig viktig. Oftest sitter de heller og lurer på ting og bekymrer seg, og har ingen å spørre. Eller, hvis de har bivirkninger av en medisin og ikke helt vet hvor viktig den er, kan det hende de bare slutter å ta den. Kanskje kunne man hatt en slags «kontaktsykepleier» ved alle avdelinger, som det var mulig for pasienten å ringe til?

    Bevare et positivt selvbilde

    Når tidligere ferdigheter er svekket, krefter til å delta i aktiviteter som tilfredsstiller egoet er forsvunnet og man har fått fysiske/kroppslige forandringer, er det vanskelig å opprettholde en positiv selvoppfatning. Personen må unngå at sykdommen utgjør hele identiteten. Sykdommen må i stedet integreres i det tidligere selvbildet. Det er viktig å identifisere handlinger som fremmer selvfølelsen, og man må vektlegge de sterke sider man fortsatt har. Andre kan hjelpe ved å peke på tidligere prestasjoner, og på intakte positive egenskaper. Sykepleieren må ikke betrakte personen kun som en «pasient», men som et kompetent menneske med mange viktige roller og funksjoner.

    Tilpasse seg endrede sosiale forbindelser

    Kroniske sykdommer medfører veldig ofte ensomhet og sosial isolasjon. Den syke trekker seg tilbake på grunn av manglende krefter, dårlig selvbilde og mindreverdighetsfølelse i forhold til tidligere omgangskrets. Noen er simpelthen ikke i fysisk stand til å delta i sosiale aktiviteter. Bare de mest lojale venner og familiemedlemmer fortsetter å være støttespillere.

    Den syke må venne seg til å ha sjeldnere samhandling med færre folk, og således få mindre bekreftelse på å være en verdifull person. Det blir viktig å prøve å bevare kontakten med de personene som gir mest tilfredsstillelse og stimulering.

    Sykepleieren kan peke på betydningen av å opprettholde sosial kontakt, og råde pasienten til å foreta prioriteringer: Være med på det som gir positive ettervirkninger og således bidrar til mer energi og motivasjon, og kutte ut det som virker frustrerende og tapper en for energi.

    Bearbeide sorg over tap som følger av sykdom

    Den kronisk syke vil oppleve tap av fysiske egenskaper (bevegelsesevne, energitap, utholdenhet, seksuell attraktivitet og funksjon), tap av status, inntekt, sosiale forbindelser, roller og verdighet. Den kumulative effekt kan bli at personen vil tvile på sin egen evne til å bevare livskvalitet.

    Sykepleieren kan bevisstgjøre pasienten på å «redefinere» hva som gir livskvalitet. Pasienten må gjerne omformulere mål og verdier.

    Akseptere rolleforandringer

    Personens tidligere sosiale rolle, familierolle og yrkesrolle endres til en rolle som avhengig hjelpesøker og klient i helse- og trygdevesenet.

    Det blir viktig å lære seg å være avhengig av hjelp, og bevare en positiv avhengighet som betinger oppriktig aksept av sin egen avvikende tilstand. Utfordringen blir å løse konflikten mellom det å ønske å være totalt uavhengig, men likevel være avhengig av hjelp på et tidspunkt i livet man forventer å klare seg selv. Det er også en stor utfordring å kunne håndtere et komplisert helse- og trygdevesen.

    For at den kronisk syke skal kunne akseptere syke- og trygderollen er det viktig at behandlerne møter dem med respekt. Det kan tære sterkt på selvfølelsen å bli en «kasteball» i et system med stor grad av maktarroganse. Sykepleierne må ikke være passive og godta at pasientene blir dårlig behandlet. De har en viktig rolle som premissleverandør for politiske og administrative myndigheter.

    Beherske fysisk ubehag

    Nesten alle sykdommer medfører ubehag (tretthet, smerter, svimmelhet, kvalme). I tillegg kan også behandlingen være ubehagelig.

    Etter hvert som symptomene vedvarer, må man bruke mye tid og krefter på å beskrive plagene, for liksom å legitimere sykdommen for andre. En sykepleier med god kunnskap og forståelse for situasjonen vil kunne lette både det fysiske og psykiske besværet.

    Orke å gjennomføre foreskrevet behandling

    Å ta medisiner, gå til behandling og delta i ulike terapier og så videre, kan være svært energikrevende når plagene kanskje vil vare livet ut. Den syke trenger motivasjon for å opprettholde behandlingen, spesielt når den er ubehagelig.

    Sykepleieren har en vesentlig utfordring i rollen som motivator. For eksempel kan erfaring fra lignende tilfeller og dokumenterte resultater fra litteraturen benyttes i arbeidet med å motivere pasienten.

    Tåle en uunngåelig konfrontasjon med døden

    Når man har en sykdom med et usikkert forløp, er det naturlig å reflektere over sin eksistens. Noen får følelsen av å ha «kort tid igjen». Et viktig mål blir å få mest mulig ut av livet, i stedet for å gå inn i en lammende depresjon med negative dødstanker. Sykepleierne må vise at de er åpne og lyttende. De må sette seg ned og være til stede for pasienten, vise interesse for pasientens refleksjoner og unngå å komme med overfladiske svar.

    Akseptere stigmatisering som følge av sykdom eller uførhet

    Det kan være tungt å takle blikk, stirring eller ubetenksomme kommentarer, og «pinlige» situasjoner som å trenge hjelp for å gå på toalettet på et offentlig sted og lignende. Målet er at den syke utvikler en moden aksept av seg selv, og har selvsikkerhet på tross av uførheten. Når sykepleieren oppfører seg naturlig og viser toleranse og aksept, kan det få en positiv innvirkning på pasienten.

    Opprettholde opplevelsen av å ha kontroll

    Personer med en langvarig sykdom har ofte vansker med å bevare kontroll over sin situasjon. Privatlivet blir invadert av helsepersonell, og intime opplysninger står nedskrevet i pasientjournalen som mange kan lese. Det er heller ikke mulig å kontrollere sykdomsforløpet, uansett hvor pliktoppfyllende man utøver behandlingen og/eller livsstilsendringene.

    Da er det særdeles viktig at pasienten får informasjon og kunnskap om hva som skjer; fysiologiske endringer og fremskritt, effekt av terapi og så videre. Dette øker følelsen av kontroll. Helsepersonellet må også gi pasienten medansvar og valgmuligheter når det gjelder behandling. Mange pasienter er blitt eksperter på sin egen sykdom, og det er viktig å diskutere med dem som likeverdige.

    Bevare håp til tross for usikkerhet om helsetilstanden

    Når plagene vedvarer, er håpet den kraften som hjelper individet til å unngå fortvilelse og desperasjon. Håpet bidrar til å opprettholde livet «mot alle odds». Med svingende sykdomsforløp, usikkerhet om funksjonsnivå fra dag til dag og vanskeligheter med å planlegge fremover, er det svært viktig at sykepleieren bidrar til å øke eller bekrefte pasientens verdier og mening med livet. Håpet er ikke nødvendigvis ensidig basert på å bli frisk, men på å gjøre det meste ut av øyeblikket.

    Takle mistenkeliggjøring

    Opplevelse av å bli betraktet som hysterisk, hypokonder, trygdemisbruker eller svindler er noe av det vanskeligste for personer med sykdom og skade. Ofte er lidelsen «usynlig», både i forhold til utseende og laboratorieprøver. Mange pasienter får følelsen av å være selvmedlidende og pysete fordi de opplever smerter og funksjonshemminger, til tross for at legene mener at det ikke lenger er grunnlag for plagene. Dette gjelder også for personer som i utgangspunktet hadde en «objektiv» fysisk skade som isjias, kneskade eller lignende. Personen bruker hele tiden kreftene på å dokumentere sine plager, og får ikke noe «ståsted» eller utgangspunkt for å begynne å mestre dagliglivet. Helsepersonell og pårørende har en svært viktig oppgave i å vise at de tar pasientene på alvor og at de blir trodd. Pasientene trenger kontinuerlig bekreftelse på at lidelsen er reell.

    En hjelp til mestring

    Når man ser alle disse mestringsoppgavene samlet, kan utfordringene for pasienter med kroniske smertetilstander virke overveldende. Man kan lett bli maktesløs. Men mennesker er ressurssterke og tilpasningsdyktige. Individer har et unikt repertoar av atferd og handlinger som de kan bruke når de møter utfordringer. Ved å bli oppmerksom på de spesielle kravene som stilles til kronisk syke, kan det hjelpe personene i hverdagen. Bare det å kjenne til at det de selv sliter med er en vanlig følge av sykdom og noe de fleste andre pasienter også opplever, vil gjerne være en lettelse.

    Sykepleiere har en viktig funksjon i å hjelpe pasientene til mestring. Først når sykepleierne tar hensyn til de spesielle mestringskravene viser de at de virkelig tar pasienten på alvor. Å ha fokus på kontroll av blodsukker eller sårskift er ikke nok. Sykepleierne må også legge vekt på den psykososiale tilpasningen.

    Målet er nådd dersom pasienten ikke er plaget av negative tanker og følelser som angst, uro, skyldfølelse og depresjon.

    Avslutningsvis tar jeg med et sitat fra sykepleieren L.A.Hoff (9): «noe av det mest vidunderlige i livet er når angst og uro blir etterfulgt av fred i sinnet»

    LITTERATUR:

    1. Husebø S. Smertelindring. Bergen: Landsforeningen mot kreft, 1989.
    2. Finer B. Å leve med kroniske smerter. Lexis forlag, 1988.
    3. Miller JF. Coping with chronic illness. Philadelphia: Davis Company, 1992.
    4. Lazarus R, Folkman S. Stress, appraisal and coping. New York: Springer Publishing Company, 1984.
    5. Mossin S. De nye «krigsseilerne?» Sykepleien Fag 1993; 6: 7-10.
    6. Mossin S. Helseprofil og mestring ved diffuse lidelser. Hovedfagsoppgave ved Universitetet i Bergen, 1992.
    7. Mc Caffery M, Beebe A. Smerter. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996.
    8. Hoff LA. Kriser. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1986.


    --------------------------------------------------------------------------------
    Av Siri Mossin, høyskolelektor ved Høgskolen i Bergen, Avdeling for helse- og sosialfag.
    --------------------------------------------------------------------------------

  2. #2
    Medlem siden
    Mar 2005
    Sted
    Akershus
    Meldinger
    5,332

    Standard

    Jeg har gått gjennom dette i pensum, og vil trekke fram dette:
    Tilegne seg kunnskap og evne til egenomsorg

    De aktiviteter individet selv gjør for å opprettholde liv, helse og velvære er viktigere for et vellykket resultat enn helsepersonellets innsats.

    Den kronisk syke må oppnå ferdigheter, kunnskap og motivasjon, ha evne til å bli kjent med signaler fra egen kropp, tolke forandringer nøyaktig og ta nødvendige skritt for å endre behandling eller søke hjelp fra helsepersonell.

    Sykepleieren vektlegger pasientens ressurser og egenomsorgskapasitet, og praktiserer et reelt samarbeid med pasienten.
    Pasienten må lære om sykdommen for å kunne mestre å leve med den.

    Vi må lære m symptomene for over-og udnersosering og finne ut hvor mye stress og aktivitet vi tåler uten å bli utslitt og sånne ting. Om kosthold og om reaksjoner på å få en kronisk sykdom. Og at vi må ta medisinen (thyroxin osv ) resten av livet (ikke alle har fått det med seg) og at man må selfølge med på blodbrøvesvar og ikke overlate til legen å si at prøvene dine er fine......

    Forresten så bruker man mye tid i utdanningen på temaet sykepleieteoretikerne, fordi sykepleierne hele tiden påpeker at de ikke er legenes forlengede arm. De er en egen profesjon og bruker sykepleierteoretikerne for å defienre og forklare hvordan sykepleieren har en anne oppgave enn legene. Det å undervise pasienter i å mestre sin nye tilveærelse som syk, er en veldig viktig oppgave ifølge dem.

  3. #3
    Medlem siden
    Apr 2006
    Sted
    Rogaland
    Alder
    47
    Meldinger
    2,691

    Standard

    Det er også en stor utfordring å kunne håndtere et komplisert helse- og trygdevesen.

    For at den kronisk syke skal kunne akseptere syke- og trygderollen er det viktig at behandlerne møter dem med respekt. Det kan tære sterkt på selvfølelsen å bli en «kasteball» i et system med stor grad av maktarroganse. Sykepleierne må ikke være passive og godta at pasientene blir dårlig behandlet. De har en viktig rolle som premissleverandør for politiske og administrative myndigheter.
    Jeg vil ha en slik en jeg!! ;) Tenk så deilig å ha noen som tok ansvar

    Desverre er nesten alle overlatt til sin egen motor for å komme seg igjennom livet som kronisk syk.
    Hilsen Anne Ma
    Bekymring er som en gyngestol: Den gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder.

  4. #4
    Medlem siden
    Mar 2005
    Sted
    Akershus
    Meldinger
    5,332

    Standard

    Skal også nevne en ting til fra undervisningen, sykepleieren skal alltid ta pasientens parti. Hvis det er uenighet mellom pasienten og legen, skal sykepleieren støtte pasienten. (og sykepleieren er ikke legens forlengede arm)
    Denne artikkelen bekrefter også det som vi lærte. Fint du tok det opp.

  5. #5
    Medlem siden
    Jul 2005
    Sted
    alta
    Meldinger
    158

    Standard

    Veldig fint at du la dette skrivet her! Sliter med mange av punktene!
    Skal skrive dette ut og finne punktene som er viktigst for meg og jobbe med de.

    Kjenner meg veldig igjen i henhold til legalisering av sykdom. Går nok mye krefter der ja.

  6. #6
    Medlem siden
    Jun 2007
    Sted
    Telemark
    Meldinger
    287

    Standard

    Hyggelig å få positive tilbakemeldinger. Har litt mer stoff om mestring som går mer på enkle tiltak ved kronisk tretthet og sånt som at man kan tillate seg å gjøre lystbetonte ting for å få overskudd.

  7. #7
    Medlem siden
    Apr 2007
    Sted
    Oslo
    Meldinger
    20

    Standard

    Kjempefint å lese dette her! Å kunne få se litt objektivt på det.
    jeg vil gjerne lese mere om enkle tiltak ved kronisk tretthet og sånt ....

    "Det kan tære sterkt på selvfølelsen å bli en «kasteball» i et system med stor grad av maktarroganse."
    Gud bedre ja! man skal være veldig frisk for å være syk, blir så sliten av å forholde meg til det offentlig.

  8. #8
    Medlem siden
    Jun 2007
    Sted
    Telemark
    Meldinger
    287

    Standard

    Her kommer noe av det jeg har om mestring av trøtthet/fatigue ved kronisk sykdom. Denne artikkelen er skrevet i forb. med Sjøgrens syndrom, men mange av problemene er jo ganske like med hypothyreose. Artikkelen omhandler enkle tiltak man kan gjøre selv. Mye kan vel også oppfattes som selvfølgeligheter, men noen ganger er det kjekt å sette ord på slike selvfølgeligheter. Så som f.eks at det er lov å ta seg pauser innimellom og å si "nei" til ting man ikke orker. Her er artikkelen:

    Hvordan mestre trøtthet/utmattelse
    Av Teresa Brady Ph.D


    Sjøgrens Syndrom er en av de sykdommene hvor trøtthet /utmattelse er et av hovedsymptomene. Det å mestre dette er en viktig del av det å leve med denne sykdommen. Trøtthet kan lede til depresjon, sinne, tap av fysiske og kognitive evner og tap av motivasjon. Søvn kan også bli et problem. Forenkling av arbeidsrutiner og energisparing hjelper til med å redusere trøtthet. Det finnes fem strategier for å hjelpe til med å mestre trøtthet ved å konservere energi og å bruke energien fornuftig:
    1. planlegging
    2. Riktig kroppsbruk
    3. arbeidstempo (pacing)
    4. prioritering
    5. tilpassede hjelpemidler


    Planlegging
    • Man må tenke gjennom ting og planlegge tiden sin på en daglig, ukentlig og månedlig basis.
    • Prøv å fordele anstrengende arbeid utover dagen i stedet for å gjøre alt på en gang.
    • Prøv å hvile før hardt arbeid.
    • Prøv å unngå ekstraturer. (ha det i hodet, ikke i beina!).
    • Rekreasjon er viktig, så planlegg å bruke noe energi på trivelige aktiviteter.


    Riktig kroppsbruk
    • Riktig kroppsholdning gjør at man bruker mindre energi til å utføre noe.
    • Riktig kroppsholdning bidrar også til å minske presset på leddene.
    • Ved å sitte når man arbeider sparer man energi.
    • Sørg for at det du har mest bruk for i det daglige er lett tilgjengelig.


    Arbeidstempo
    • Riktig arbeidstempo er viktig.
    • Prøv å unngå "skippertak", det bare forbruker mer energi.
    • Hvil før du blir trøtt. Det er mer effektivt å hvile ti minutter hver time, men dette byr på problemer for de fleste. Det er imidlertid vanligvis mulig å legge inn små pauser flere ganger pr. dag. Spre arbeidet utover dagen med planlagte pauser innimellom.
    • Alterner mellom tungt og lett arbeid, sittende og stående arbeid, raske og langsomme aktiviteter.


    Prioritering
    • Se nøye på hvilke oppgaver du må gjøre, hva du kan kutte ut og hva du kan overlate til andre.
    • Prøv å forenkle slik at det som må gjøres, gjøres lettvintest mulig.
    • Ta et skritt tilbake og vurder situasjonen. Så kan du reorganisere om nødvendig.


    Tilpassede hjelpemidler
    • Finn utstyr som kan tilpasses slik at du sparer energi.
    • Se deg om etter snarveier.
    • Bruk ferdigmat og kakemiks, og bruk kjøkkenutstyr som gjør jobben lettere for deg.
    • Å legge om vaner for å lette arbeidet kan føles litt rart til å begynne med, men det blir lettere etter hvert.
    • Det er også mulig å redusere trøtthet ved å bygge opp energiressurser og å gjøre noe med psykologiske faktorer.


    Sykdomsaktivitet
    • Kan i seg selv føre til trøtthet, så prøv å holde sykdomsaktiviteten under kontroll.
    • Bruk medisiner riktig.


    Trening
    • Trening er vigtig.
    • Legg like mye vekt på trening som på hvile.
    • Man taper 3% av styrken for hver dag man er inaktiv.
    • Prøv å finne et treningsopplegg med lette aerobicøvelser som ikke presser kroppen. Svømming, sykling, skigåing, rulleskøyter, rask gange, og dansing er fine aktiviteter.
    • Prøv å arbeide inn trening i din daglige rutine. Du kan komme til å oppleve noe ubehag til å begynne med.
    • Kjenn etter med kroppen din, og ta nødvendige hvilepauser.
    • Forvent bare sakte og gradvis forbedring.


    Stadig streben etter det perfekte
    • Å vare hard og krevende mot seg selv leder også til utmattelse.
    • De som setter urealistisk høye og strenge mål for seg selv blir deprimerte og utslitte. De er aldri tilfredse.
    • De kan bli utbrente i kampen for å nå sine mål.
    • Når du føler deg desperat bør du ta en pause og tenke nøye igjennom situasjonen. Ting vil da gå bedre, og du vil føle deg mindre trøtt.
    • Tenk igjennom forventningene og finn ut hvem som har dem, - du selv eller andre. Ikke slit deg ut for å imøtekomme urealistiske forventninger og forventninger som ikke er viktige for deg.


    Lær deg
    • Å bruke din begrensede energi på en klok måte.
    • Lær deg å leve med trøttheten, siden den vil bli vanskelig å overvinne.
    • Venn deg til ikke å være så uavhengig, og ikke vær redd for å be om hjelp.
    • Bygg opp energiressurser gjennom trening, og gjør endringer for å bli i stand til å handskes med de psykologiske komponentene ved lav energi.


    Resultatet vil bli et bedre liv.

Lignende tråder

  1. Kronisk trætheds syndrom - info
    Av Rogi i forumet Diverse relatert til helse og sykdom
    Svar: 1
    Siste melding: 18-11-09, 16:34
  2. Dokumentation for at man er kronisk syg med lavt stofskifte
    Av gitteh i forumet Sykdomsutgifter, arbeid, trygd, NAV, sosialhjelp etc.
    Svar: 6
    Siste melding: 13-01-09, 20:00
  3. Mestring av kronisk sykdom
    Av Bittebitt i forumet Diverse relatert til helse og sykdom
    Svar: 7
    Siste melding: 23-10-07, 08:40
  4. Mestring av kronisk sykdom
    Av Bittebitt i forumet På jobb med lavt / høyt stoffskifte
    Svar: 7
    Siste melding: 23-10-07, 08:40
  5. Kronisk tretthet og stoffskifte?
    Av i forumet Lavt stoffskifte
    Svar: 27
    Siste melding: 05-08-05, 00:08

Bokmerker

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg / tråder
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere meldingene dine
  •  

Logg inn

Logg inn